En syretripp av en kamp, bad to the bone. Og når vi endelig vant en match, tapte vi alt.
LSK – IK START 4-3 (5-5) Nedrykk (Start flest bortemål)
LSK ledet 4-0 etter 75 spilte minutter.
Vi hadde berget plassen.
Så traff dritten vifta.
ÅRÅSEN/HÅRSÅR: Hva er det vi har vært med på? Syre? Is this for real? LSK in the Sky With Diamonds? Våkner vi i morra, bøtter innpå aspirin og synker lattermilde ned på varmekablene på badet mens vi klukkler: «Det var jo bare en drøm. Herregud.»
Nope.
Samtlige varianter i følelsesregisteret har fått kjørt seg. Og det er dessverre ikke en trip. Ikke en drøm. Det er bare mareritt, og det tar litt tid før det går ut av kroppen.
Vi fikk kanskje det første vardøgeret om at noe skummelt ville komme til å skje allerede i 2010, da Norges høyeste tre, Goliat, som sto langs veien i Setskog på Romerike, måtte bøte med livet og rykke ned til bakkenivå.
I dag ligger Goliat i deler, og tjener som tribune på Setskog Stadion. Ikke ulikt kjempenes fall på Åråsen i kveld, der vi kvistede, kvestede og ribbede kanarifans nå er henvist til tilskuerplass i neste års eliteseriespill.
På sitt høyeste var Goliat 48 meter høyt, og selv om toppen brakk av flere ganger, mistet den ikke plassen i eliteserien. Det var først da vandaler kom med motorsag i 2005 og skamferte stammen, at banesåret ble gitt.
Det skulle forøvrig ikke forundre meg om motorsaga som ble brukt for å felle det standhaftige grantreet, opprinnelig kom fra en bakgård på Lund i Kristiansand. Slik andre vandaler gjør.
For dette smerter mer enn det forarger. Denne umistelige historien om en ubrutt toppserieplass siden 1974. Det gjør vondt, og sevja siler fra det åpne såret.
1974, dere. Året da Watergate-skandalen rammer Washington, oljekrisa avblåses, isbjørnen fredes, Haile Selassie avsettes og LSK entrer toppserien. For aldri mer å bevege seg ned fra den. Vi rykker aldri ned.
Det sang vi i dag, også. I 75 samfulle minutter. Så begynte marerittet. Motorsagmassakren.
Motorsagføreren fra Lund satte tennene i Romerikes stolthet så barkebitene singla. Da neste, illevarslende kutt ble gitt, sto ei sky av sagmugg over tretoppene – synlig fra Sverige.
Så kom tredje sleng, og alle fra Romerike veit at hvis du ikke klarer å heve skrens nummer tre, spinner du rundt på glattisen. Dette lærer vi ikke på kjøreskolen, det lærer vi bak rattet på en sliten Volvo på et islagt Mjermen. På Setten. Øyeren. På Åkrene. Flere år før vi tar lappen. Det lå snø på indre bane i kveld, og vi sklei rundt som om vi hadde en svær, rød L festa i ræva.
Og da patriarken deiset i bakken så blåbærlyngen delte seg som Rødehavet, skred sørlendingen Moses ut og krysset Nitelvas tørre bunn. Hele Kristiansand kunne gå tørrskodd over, og selv om Farao Kippe den Første satte av gårde etter dem, klappet vegger av vievann igjen over hodene våre. Vi drukna i vår egen seiersrus.
Farao. Fy farao, som de sier på Sørlandet. Eller faen i hælvete, som vi sier i Lillestrøm.
Men, det er jo godt mulig at vi er overmodne for en tur ned i trådhuset, sammen med nåla på symaskinen. For å hente opp undertråden, så ikke sømmen rakner på eliteseriedrakta anno 2021. For den skal vi tre på oss.
Men da, venner, kamerater, romerikinger, og det inkluderer oss alle, fra Minnesund til Hemnes; fra Setskauen til Lørenskauen: Da skal vi ikke opp igjen for å dilte rundt på nedre del av tabellen. Da kommer vi for å forsere fyllmassen, vi kommer for å innta landet, for å markere oss så nåla på seismografen i Umeå brekker. Vi kommer for å kanarisere nasjonen, fylle lungene med svevestøv fra Flytoget og rope høyt: Forza Fugla! Med kurs for pall og dominans.
På vei opp vil vi antagelig møte både makrell og klansmenn som skal ned og se seg om i et boligbyggelagssponset sjikt. Da skal vi selvsagt være like høflige som de har vært mot oss i kveld.
La deg ikke lure. Hvis det er stille i fjøset, er det fordi vi trekker pusten i brunst. Vi skal lade om. For det er klart vi trenger det. Alle har sett det lenge, og det var nødt til å skje noe drastisk. Det må liksom – noen ganger – gå skikkelig på ræva før man bestemmer seg for å gutse. Vi har savna det.
Men akkurat nå, i kveld og i natt – for jeg har tenkt å se Titanic i extended version, så jeg kan hvile øynene på noe som er verre å se på enn forsmedelsens blikk i Nordlies slagne soldater – må vi ha lov til å sørge over at kjempene har falt.
Goliat vil aldri reise seg igjen, han forblir benkesliter. Men vi, Lillestrøm Kanaris, skal svinge oss over Gardermoen i et åttetall på vent, slå ut med vingene – og så kile nebbet fast i opprykksplassen.
Vi orker ikke mer skrekkfilm, men gleder oss heller til eposet:
«2021. En Romeriksodyssé.«
Amund,
gul og svart av slag, men ikke utslått
tekstguru 