I fjor på denne tiden var jeg kapellmester for min arbeidsgivers julebordband. I år spiller jeg solo, men er likevel en av de heldige.
Låtene begynte å sitte, gutta i bandet gliste bredt på øvelsene, og det satt virkelig som ei kule på julebordet. Dancing Queen. Last Christmas. We are the Champions. Stemningen sto i himlingsplatene. Sjefen hang med på notene som en rusten gitarhelt, men klarte seg greit.
Høye rør, høye ambisjoner og høyttravende taler. Vi feiret at vi var blitt 40 ansatte. Vi dansa skeivt i baren etterpå.
I februar ble pickupen slept av så det skrapte i rillene og ga feedback over hele byen.
Bråbrems
Jeg var, klok av skade og alder, den første som gikk, den 28. februar. Tallene var røde som tyttebær, viste det seg. Etter tre dager var det over. Fire års glød og glede var erstattet med avtaler om å kunne gå på dagen.
Etter meg har et par titalls andre kolleger forlatt skuta, noen frivillig, andre etter lange og tunge måneder i permisjon. Noen ble sagt opp nå i desember, samtidig som julebrusen ble kjørt ut på paller i butikkene. Baby, it’s cold outside. Særlig når det er skår i gleden.
Å miste jobben er hverdagen for mange, og når høytiden banker på, med julesanger og smilende mennesker som vingler ut av senteret med mobilen på øret, vet vi lite om hvilke tanker som går rundt i hodet på de vi møter ved pakkedisker og i butikkhyllene.
Kanskje han som gliser så godt med surkålpakka i hånda, egentlig skjuler et nederlag bak smilerynkene.
Vi gror sammen med yrket vårt, det blir en del av vår identitet, en måte å presentere oss på, et samhold i hverdagen og en styrke når det røyner på. Det er alltid en kollega du kan gå til. Men ikke hvis det er over.
Melankoli
I dypet av oss alle ligger det en lengsel etter å bli anerkjent. Satt pris på. Løftet frem. Er vi heldige, er det akkurat dette som skjer på jobben. Hvert år setter vi punktum, kjefter litt på sjefen bak ryggen på henne, men ender på en happy note, uansett. Når kassa med spekemat og eplemost blir lempet i fanget på oss under julelunsjen.
Det er noen blant oss som har fått den siste julegaven.
Kanskje er det deg, kanskje er det svogeren din. Kanskje din mor. Det eneste som er sikkert, er at du kjenner noen, du også. Som sover litt dårligere, nå. Som har slitt med depresjonstanker i ukevis, men som er den gladeste på festen.
Det er belagt med skam. Fortsatt. Kanskje det siste tabu. «Between jobs,» sier noen. Jeg tror kanskje det er bedre å si det som det er. For det er ikke personlig. For de fleste av oss. Det handler stort sett om vanskjøtsel.
Så står de der, familiefedrene. Foran XXL og Gamestop. De sleper seg forbi Gullfunn i år. De har ikke råd. Eller, de tør ikke akkurat nå.
Ikke stress
Bare vit at du er gull. Hvis dette har skjedd deg i år. Du er en av sykt mange. Og det er en del av kretsløpet. Det handler ikke om deg, det handler om svingninger i markedet. Elendig kontroll. Dårlige sjefer.
For du er ok! Du er flink. Du har kompetanse ingen andre har. Ta et råd fra en gammel ringrev: Når siste riff fra bandet skriker ut av EV-kassa på scenen, og prosjektlederen grøfter sin siste mojito, er du på vei til ny storhet. Ikke løp innom jobben for å «si hei». De har ikke tid.
Men det er lov å sørge. Og i år skal jeg spille Dancing Queen på mitt gamle stagepiano, som har stått i lokalet siden julebordet i fjor.
Jeg har ikke spilt piano på et år. For det krever faktisk alt å reorganisere livet sitt, når du skjønner at du ikke skal bli gammel i firmaet.
Jeg skal klappe meg på skuldra over at alt jeg har fått til i år. Nye kunder, nye kolleger. Jeg har skrevet en roman på noen uker, og den er utsolgt for andre gang. Jeg skal skåle for kontrakter som er inngått for 2020.
Og så, seint på lille julaften, skal jeg ta en gravøl for deg, og for alle som forsvant fra horisonten.
tekstguru 