The poetry of the dead

“Never fall in love?»
«Always,» said the count. «I am always in love.”
― Ernest Hemingway, The Sun Also Rises

2020. Forfatteren er våken. Det er nå 5 år siden nominasjonen til kritikerprisen for debutromanen. Fire bøker senere er det ikke tanken på nye nominasjoner og terningkast som brenner sterkest, selv om det utvilsomt kjentes – og kjennes fortsatt – som en anerkjennelse. Det er nye bøker, ny tekst i 2020 som gjelder.

Nye fortellinger med drivverk fra sjelen. Tappet sevje fra egen skog. Ord født i vekselvirkningen mellom håp, tro og tvil – og det inderlige ønsket om at talentet igjen vil stå deg bi.

Forelskelsen i ordene, eller hungeren etter den, svever evig som ildfluer i sjelenatten. Enten man holder henne, eller ønsker å holde henne.

I am always in love.

Den sterkeste brannen er ilden i det innerste kammeret. Kampen for å albue seg rom i sitt eget liv til ny skapelse.
Vissheten om at ingen time i selskap med ordene alene er forgjeves. Argumentasjonen fra fornuften, i partrav med egen pessismisme i gråværet – som nettopp virker til å ha en sterk sak for det motsatte. Gi opp, da. Du har ikke en idé som holder.

Det er denne striden som er ensomheten. Ingen kjemper den sammen med deg, for ingen kan. Det kan være mørkt, men solen står også opp, skrev Hemingway i sin debutroman.

Hemingway glemte å lytte til sin egen tittel, eller også maktet han ikke å bryte seg inn igjen i sitt eget arkivrom. Koden forsvant i tåke.

For noen, som for ham selv og mange andre, blir denne striden en avgrunn, fordi erindringen om at talentet en gang vinket til deg fra en åstopp på den andre siden av demarkasjonslinjen, er i ferd med å svinne hen. For noen forsvinner aldri denne skodden.

Dette er i sum: Brytekampen mot det blanke arket, vemmelsen over flosklene som virket så gullkantede natten før, men som sprekker i dagslys. Krigserklæringen mot distraksjonene fra den mekaniske klakkingen av tannhjul som jeg mistenker kommer fra jordklodens ubønnhørlige rotasjon mot nye vår og vintersolverv.

Mennesker. Alle som vil si deg noe. Nå. Selv de varmeste intensjoner risikerer å bli møtt av min innesnødde utakknemlighet. For var jeg ikke akkurat i ferd med å slipe ned en setning til en fullkommen avbildning? Dresseringen av selvet og jeget, og nei, jeg er ikke selvopptatt, men opptatt.

Så arrogant. Så despotisk. Så selvopphøyd og blindt urealistisk i min egen forfengelighet. Pretensiøse jævel. Men det er ikke vanity, ikke in vain. Det er in vein. In the blood vessels. Og venter på tillatelse. På årelatelse.

Til blods. For hva? For noen boksider gjemt i et arkiv, opp i røyk når lagrene skal tømmes? For slitne øyne som raskt blar til slutten. For hva? For nominasjoner? Knappest det. Men fordi det hamrer i mine egne blodårer, et medfødt rop fra de uuttalte morfene i dunkle kamre – om å bli til ord, bli anvendt, tappet, raffinert, syltet, gjæret, diffusert, utkrystallisert, stilt opp som en armé og gitt ordre om å rykke fremad, i hærtokt mot likegyldighet og tørst etter nye gnist, etter å bli skrevet og lest og gjentatt og dvelt ved. Som såkorn for neste, nye tanke.

Såkornet faller i jorden, og dør. Gir liv til et helt aks med korn. Som forfattere, og deres tanker, også forgår. Men ordene blir for alltid værende der, og kan leses igjen og igjen. It’s the poetry of the dead. Vi får bruke dem om igjen, i ny jord.

Kanskje kan det være verdt det. For én der ute. For tre, er man heldig. En distribusjonens tvang, en sjelens utstøtelse for å gjøre plass til det neste som ligger i magasinet. Fordi det fungerer, og fordi det vil virke. Avvirke. Virkeliggjøre. For noen få, men likevel verdt det.

Det fornemmes som en metthetsfølelse, en tyngde av svangerskap, de neste hundrevis av sider som allerede er unnfanget. Men ennå ikke født, og ennå ikke hørt. Vi er født med et imperativ, og det kan ikke amputeres, enn så mye vi av og til skulle ønske det. For å kunne sove en time til, bare.

Men når barnet er født, glemmer moren sin smerte, sier Skriften.

Alt dette. Og derfor.

Godt nytt år, venner – og bær over med meg.

Amund H.