Samtalen du skulle ønske du hadde hatt med din far. Men som du aldri rakk.

Hva har det med å skrive god tekst å gjøre?

Min far fortalte meg at han aldri fikk det nære forholdet til Syver, hans egen far, som han hadde ønsket. Han vokste opp under et familieoverhode, en patriark, en myndig og avholdt skoleinspektør, en av bygdas samfunnsstøtter. Men aldri en pappa.

HEMMELIGHETENE.
EPISODE 2/8
Av Amund Hestsveen
,
Tekstguru

I dag forsøker vi å bøte på det, pappa og jeg, én generasjon ned langs elva. Vi ringes ofte, og lar praten flyte over fjellviddene. Gjerne en time. Til vi begge føler vi har vært verden rundt.

Når det er han som ringer, svarer jeg gjerne improvisert med «Det er landsbanken?», «Du har kommet til politiet.» eller «Dette er radioteateret.» Andre ganger ligner åpningssamtalen en scene fra Melodi Grand Prix i 1978: «God aften, Stockholm, dette er Oslo. Here are the results from the Norwegian jury.»

Men min favorittåpning er og blir: «Hei. Det er din eneste sønn.»

Joda, vi har våre pliktrunder med været og bilen og hvordan det går med jobb og om snøscooteren vil starte i kulda. Denslags. Men det er fine rammer. De blir aldri annet enn rammer.

For andre er disse rammene kanskje krykker. Det eneste man snakker om. Med en underliggende sorg over samtalen man gjerne skulle hatt. Men som liksom ikke vil ut. En byll. Den byllen fikk vi til slutt hull på, min far og jeg. Men det tok sin tid.

Nå er vi nysgjerrige sammen. Sitter på vår imaginære benk og lar forundringen få spillerom. Analyserer. Ler. Forsterker hverandre.

Jeg rakk det, tenker jeg. Vi rakk det. Han forstår meg, og jeg forstår ham. Vi er underforstått hva vi ikke fant ut av da jeg vokste opp, men nå, som voksne menn begge, har vi funnet vår dialog. Det er nok. Det er fullt av mening, og fullt av lun humor.

«Det er overvurdert å være far,» sier han til meg. «Det inneholder mye skuffelse.»

Jeg er, som en av hans to barn, naturlig nok målet for satiren. Men det har ingen brodd, det er ment som humor. Humor med mening.

God tekst er en bærer av formidlingskraft. Vi mennesker leter hele tiden etter mening, og søker hele tiden bevisst eller ubevisst mot impulser og informasjon, inntrykk og samtaler som tilfører oss mer mening.

Når jeg skal skrive god tekst, må jeg lene meg inn i hva som kan gi mening for leseren. Enten teksten skal selge et produkt eller et engasjement, eller teksten er ren litteratur, slik jeg har gitt liv til mine romankarakterer.

Jeg spør ofte mottakeren: «Hvilken samtale har du ikke hatt med din far? Med din mor? Som du skulle ønske du hadde hatt?»

Mange usynlige lesere svarer meg i stillhet gjennom skyen. Det handler om anerkjennelse, om lettelse, om unnskyldninger, om lengsel, om veivalg.

Dette scenariet har ofte fungert for meg i portrettsammenheng som fotograf, og har avfødt lange pauser hos mine intervjuobjekter de to tiårene jeg var journalist.

Det samme grepet kan du anvende. Du må bare finne ditt spørsmål. Du må ikke kopiere mitt, for det er fullt av radioteater, harefamilier som pappa tar bilde av fra fjellturene sine, båten han bygger i verkstedet. Min bestefars fryktinngytende mur mot det nære.

Skriv samtalen, du også. Ikke monologen. Ikke belær, men besnær. Gå avsides og vent til svinghjulet stanser på gressklippermotoren. Til stillheten har overtatt. Pust. Tøm beholderen for gress, og slå deg ned i hagen litt. La kantklippen vente til i morra.

Kjenn at du puster, og bli venn med setningene i ditt eget hode.

Hvorfor er samtalen så mye bedre enn monologen?

Fordi en samtale på horisontalt nivå gir oss den samme følelsen som jeg har fortalt deg om fra min gjenopprettede farsrelasjon. Et sukk av endelighet. En følelse av å bli akseptert. Et sammentvunnet vi.

Men alt dette trenger vi jo heldigvis ikke forskning for å belyse. Det er bare å skjele til vårt eget forhold til noen som en gang sto i myndighet over oss. Fordi de var oppdragere, kanskje fordi de måtte prøve og feile.

Men i dag: De fleste av oss vil jo foretrekke en god prat, fremfor å bli lekset opp for.

Om jeg kan gi et eksempel på dette? Fra noe så banalt som produktmarkedsføring?

Jo. Sterilan hadde en vellykket kampanje på 1980-tallet. En flokk med glade mennesker sto på et overfylt lasteplan. En ung jente kom løpende etter dem. Dette var jo de glade dagene før trafikksikkerhet og HMS var noe tema De oppe på planet åpnet armene og ga mine til å heise henne opp til seg. Inn i varmen.

Teksten var:

«Det er alltid plass til en som bruker Sterilan

Det er ikke en umiddelbar og bombastisk påstand, som «Sterilan fjerner vond lukt.»

Det er rom for undring. Er det virkelig plass til enda en der oppe på det overfylte lasteplanet? Joda, man må bare stå litt tettere, forklarer du deg selv.

Det er en samtale med deg som forbruker. Teksten spør deg om du ikke er enig? Du svarer at, joda, så lenge personen ikke dunster svette. Du begynner automatisk en liten diskusjon med annonsen. Avveininger. For og i mot.

Annonsen vil at du skal si ja, men vil ikke presse deg til det. Du må være enig.

Selvsagt vil vi bli akseptert. Det er jo det beste. Å høre til et sted. Det er vanskelig å argumentere i mot. Selv om du fint kan bruke en annen deodorant, var det Sterilan som sa det først.

Slik er det når jeg nå skal gå og ringe min far og ha en rolig prat. Det er plass til meg, plass til ham. Jeg kommer til å åpne samtalen med noe uforutsigbart vås, og han kommer til å svare meg tilbake med kode.

Så kommer vi sikkert til å henge oss opp i snødybde og corona og tomtegrenser, men det er likevel bare rammene.

Good evening, Europe.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s