Hvorfor kjøpte du BMW, fattern? Var det på grunn av setene, som du påsto?

Det var nok ikke det. De gamle kjørehanskene i verkstedet avslører deg.

HEMMELIGHETENE.
EPISODE 3/8
Av Amund Hestsveen,
Tekstguru

Uforskammet ung, og med en frekk halvhjelm påskrudd visir i glassiber fra Buco og stramme aerodynamiske Halcyon-briller i lær, raste min far av gårde nedover de støvete svingene ned fra fjellet i Etnedal på sin nyervervede BSA A10 1957-modell.

BSA er en motorsykkelprodusent fra England, for de som ikke er kjent med trebokstaversregimet som vi menn omgir oss med.

Motvinden sto inn i alt av glidelåser og linning, og var du nær nok ute på tråkka fikk en med seg den kritthvite tanngarden i det fornøyde gliset fra Bror. Som de kalte ham.

Min far, «bror» var attpåklatten bak to brødre og en søster, født 2. mars 1943 med utferdstrang i genpoolen. Sommeren han fylte 14 jobbet han med barkespade og øks og tjente 54 kroner dagen sammen med ti år eldre Eivind Bergene på Kalvedalssetra.

18 kroner per kubikk ferdig barka virke. Tre slike om dagen. Pengene skulle omsettes i andre typer. Han drømte om Harley, Triumph, Norton. Men mest om BSA.

Naboene forteller fortsatt om det sikre vårtegnet fra Byfeliebygda i Valdres. Finstemte smell i serie stammet fra et tosylindret, dypt ekko fra fjellveggene i den dirrende vårlufta.

Bjørkeløvet spratt ut en uke for tidlig på midten av 1960-tallet, sies det.

«Det må vel vera yngste åt’n Hestsveen, tru e? Han kjem te å køyre seg plent i hjel.»

Han har overlevd. Gudene skal vite at han gjort sitt for å utfordre skjebnen, ikke i uvørenhet, men i livstrang. Den dag i dag kan du i senpåsken på snaufjellet få øye på en vital 77-åring med kneet på sadelen.

På beltemotorsykkel nå om dagen, en flaskegrønn Lynx snøscooter med nok krutt til å tine snøen i sporet etter slådden.

Etter å ha utnyttet mesteparten av sylindervolumet på sin gamle DKW 125cc mot slutten av 50-tallet var det én sykkel som sto høyest på ønskelista, og det var blanke BSA fra Birmingham.

Midler fra tømmerhogst, sauegjeting og hyttebygging skulle veksles inn i høygir.

Etter å ha fløyet lavt over Lundebrue, steinbrua tyskerne forsøkte å ødelegge under krigen, men ikke klarte å sprenge i stykker, var det bare noen lange sletter igjen før riksveien åpenbarte seg.

Da var det bare å åpne for 650 kubikkcentimetre bankende under bensintanken, så frysene i skjerfet sto som en strek i retning Mekka.

«Gubben, kor e sleit med å få maskineriet opp i åtti. E trudde mest det va noko feil på han,» forteller min far over gnistregnet fra utepeisen i dag. Korona har hindret oss i å treffes fysisk, men Graham Bell har bøtet på avstanden for oss.

«Neida. Det var ikkje noko gale med skyssen. Eg kikka nemlig ned på speedometeret ved Høljarastbrue når eg var på tur heimat. Der sto det: Mph. Miles per hour. «

Han hadde vært oppe i 130 på grusveien.

Så når han i voksen alder, trygt plassert med toraderen på fanget og tøflene på føtatn, forteller så overbevisende han klarer at det var «setene som var så komfortable», og at det var grunnen til at forrige bilkjøp ble svart BMW med hissig turbolading, tror jeg ham ikke.

Ikke et sekund.

Hvert sekund. Hvert minutt. Hver time. Du må tro på det du skriver.

Nå om dagen noterer jeg ned nesten alt vi snakker om. Praten går om det meste, og jeg har hatt høyere omdreining på telefonsamtalene nordover til Valdres enn på lenge. Takk til krisa for det.

Men aller mest takk til min far. Som aldri slutter å være ung, selv om han begynner å se 80 på livets speedometer.

En kveld jeg kom opp på besøk til min far, sto det en blank BSA A10 med veteranskilter i garasjen. Han hadde kjøpt tilbake drømmesykkelen fra ungdommen.

Jeg har en mistanke om at naboens historie fra 1960-tallet egentlig er fra i fjor vår.