Dette er klisjéfylt og kjipt som faen. Og kvaliteten på samtalene har falt i 2020.
For alle oss som ikke fant deg ille tilredt en romjulskveld, er du her enda. Du er savna, både du som menneske, litteraturen din – og dine egne versjoner av velbrukte klisjéer.
Jeg er drittlei av å snakke med meg selv. Gidder du å komme tilbake?
En klisjé er egentlig en mal av stiv papp som brukes for å spraylakkere det samme mønsteret om igjen og om igjen. En klisjé er en nødvendighet. Den er ikke originalen, men omrisset av originalen.
Egentlig er originalen ingenting uten klisjéen. Litt som at et filmmanus ikke er noe som helst, uten virkeliggjøringen av det.
Når noe gjentas med klisjé, er det fordi man har funnet en tydelig måte å formidle noe på, en form som funker, noe som ikke kan misforståes. Det er i gjenkjenneligheten vi kan våge oss på vår egen versjon, beskrive det uvanlige i det vanlige.
To mennesker kan snakke om hver sin virkelighet, selv om de tror de behandler samme tema. Hvis vi ikke våger å beskrive det kjente før vi flytter oss over i det ukjente, er det nemlig en stor mulighet for misforståelser.
Der var du unik. Alle skjønte hva du mente, for du var ikke så sær at du ble kryptisk. Du behersket deg, og ventet med det sære til det var tid for å skape ny ornamentikk i velbrukte mønstre.
Og selv om du er vekk som en sviske, og glimrer med ditt fravær, høres det likevel en messiansk klang av dine siste vokaler i enhver erindring av ditt navn.
Du forkynte om det nye, om det som skulle komme. Du skrev for å kunne skrive mer. Du ventet på oppfyllelsen av dine siste verker, var stadig på jakt etter neste trappetrinn av erkjennelse. Mange mener du ikke rakk fram. Men det er jo ikke sikkert det var nødvendig, Ari. Du ga oss forspillet. Det er jo der spenningen ligger.
For når man utånder etter akten, er det jo over uansett. Men det er ingen å prate med, nå. Faen, altså.
Ingen av oss har funnet den hellige gral. Vi venter alle på øyeblikket da vår egen Ulysses eller Moby Dick melder sin ankomst i hjerneboblene.
Det henger en eim av dandy igjen i lokalet du forlot sist. Halstørkleet ligger i en gjenglemt-skuff bak baren. Du skulle bare ut en tur, så kom du tilbake, sa du.
En gyllen halvtime.
Etter to timers venting i et stadig mer støyfylt lokale, betalte jeg for den nye vinen som hadde kommet på bordet og sendte deg enda en melding.
«Jeg går ut og røyker nå. Si fra når du har funnet et nytt sted, så kommer jeg. Det må være et sted vi kan bli sittende litt. Et sted der ingen bryr seg om vi slåss i bakgården om hvem som skal ta regninga.»
Jeg tråkker sneipen ned i brosteinen. Selv om askebegeret står bare en fyldig halvmeter unna på fortausbordet nærmest meg.
Det er halvsnakka. Halvtenkt. Det er den biten av flisa som sitter igjen etter at du har knekt den av i hastverket med å få ut faenskapen. Og følelsen etterpå, når flisa er ute.
Det er et døgn på spa verdig, den følelsen.
Jeg snakker bare med meg selv igjen, tenker jeg. Det er den dagen.
Men mens vi venter på at the catcher in the rye skal risle gjennom fingrene, speider vi alle videre på jakt etter det helt riktige sekundet frosset i tid, der alt står krystallklart foran oss. En del av meg håper jeg aldri finner den fullkomne setningen, for hva skal jeg gjøre etterpå, da?
Vi må ta en prat, ass. Atlantis kan vente.
Var det deg som kryssa gata der nede bak trikken?
tekstguru 