Du ville aldri ha gjort det. Men overraskende mange gjør det likevel, i overført betydning. Resultatet skjemmer hele produktet, selv om 99 prosent av bilen fortsatt er genuin, tysk ingeniørkunst fra Bayern.
Amund Hestsveen,
tekstguru
En av mine gode venner i byråverdenen hadde en god tese om det som handlet om etterlatt inntrykk når vi tok imot nye kunder på møterommet, og det er overførbart til så mangt. Han pleide å si: «Sørg for at den forbanna storskjermen er slått på, og at du har testa presentasjonen.» Vel. Kanskje ikke akkurat en tese, men et helt utilgivelig råd å se bort fra.
The devil is in the details.
– Du kan ha gjort alt riktig, presentasjonen på intern visning til kolleger har svingt som kumøkk gjennom dashbordet på vei gjennom dansk bondeland fra fergeleiet til Århus, tilbudet er skalerbart og sømløst, snittene fra cateringen er førsteklasses og isvannet damper som Nigardsbreen i julisola. Hvis de første minuttene av møtet handler om at du står med HDMI-kabelen i hånda og klør deg i hodet, har du tapt.
Gjestene får score det første målet.
Du har på en måte mistet ballene litt helt i begynnelsen av relasjonen. Du hadde en gyllen mulighet til å imponere, skape anerkjennende nikk rundt et ovalt bord i tenkt mahogny. De joviale slengkommentarene idet kundene henger av seg frakk og skjerf blir til slutt bare såre minner om sesongen før man rykket ned.
«Et lite øyeblikk, dette fungerte jo i sted. Kan det være ledningen?»
Dersom en av gøtta med brevkurs i IT må rushe inn fra kontorlandskapet og hjelpe deg med koblingene, fjernkontrollen, what have you – og møtet begynner med at du studerer Levis-merket på jeansen hans, rett under glipa mellom bukselinning og den utvaska, hvite t-skjorta som hittil har klart seg bra under v-genseren, mens han står på hodet ned i koblingsbokser under storskjermen, vel, det er også et etterlatt inntrykk.
Ting må bare funke. Så enkelt er det, og så vanskelig kan det være. Hvor mange av oss har vel ikke sittet ubekvemt tålmodig i et møterom og bivånt det ubehjelpelige over situasjonen når skjermen som skulle gnistret av fremtid, håp og salg, er sort som en ovn?
Dress to impress.
Det handler om å kle opp starten. Helt åpenbart handler det om håndtrykket, pussede brilleglass, at bønnespirene fra lunsjen ikke fortsatt har en fetter hengende igjen mellom en hjørnetann og en jeksel når du gliser. At ikke elektrikeren som monterer de nye designerlampene du har betalt et julegratiale for har et inderlig ønske om å bli ferdig med drillinga i veggen samtidig som dine gjester skal lytte til din pitch.
Alle vet dette.
Men hvis alle vet dette, hvorfor ler vi høyt av eksemplene, da? Fordi det er så kjent materie, selvsagt. Det er erketypisk. Situasjonen er like gammel som overhead-projektoren fra 3M. Foilen feil vei på glasset. Strømmen svikter. Lokket på fremviseren klapper sammen, fordi ingen har skrudd det godt nok til.
2.0
Ok, du skjønner poenget. Jeg har malt det på veggen med åtte farger, nå. Likevel, når vi vet hvordan dette er, finnes det mange uløste mysterier jeg blir sittende og tenke på når lyset på kontoret slås av en tidlig kveld:
- Gründerne som er ufattelig stolte av produktet sitt, og har brukt millioner på utvikling av det.
- Familiebedriften som har levert kvalitetsvarer siden før regjeringen Nygårdsvold tiltrådte.
- Servicebedriften der de faste kundene gir dyrere julegaver enn bestemor fra Bygdøy.
Men som skal spare litt grunker akkurat når det kommer til selve finishen på markedsføringen.
«Kan ikke en av gøtta som er flinke på IT ordne den teksten?»
Joda.
Det ser ofte slik ut, også. Ord og uttrykk er både delt i to der de egentlig henger sammen, den gamle paradegrenen skolestil blir børstet støvet av, gule stjerner under ordet «TILBUD» får sin renessanse, tjueni år etter at RIMI på hjørnet la ned driften.
Å tenke at «vi fikser det sjæl,» når det kommer til noe som så opplevd banalt som tekst, er vanligere enn man skulle tro. Det handler jo selvsagt også om at alle har et tastatur, alle kan jo slenge ned noen linjer.
Det blir som å skru et Lada-speil på en BMW. Du ville ikke gjort det, selvsagt.
Men bare tenk over det. Når oldefar startet bedriften med hemmelige oppskrifter han kanskje smuglet fra Böhmen på 1930-tallet, eller du står og polerer bilene du selger selv, så det ikke skal være fettflekker på panseret mandag morgen.
Når du er så opptatt av detaljene. Hvorfor er du det plutselig ikke lenger?
Husk det jeg har skrevet om i dag. For det første nye kunder møter, er ordene om din bedrift. De møter ikke deg først. De ser markedsføringen. Setningene og språket som er valgt som utsendinger ved porten.
Språket ditt er butleren ved marmortrappen, når gjestene kommer i sine Jaguarer og what have you – og dekkene knaser mot grusen i oppkjørselen. Kjolelinninger limt til midjen, høye hæler som toucher den røde løperen, Scarlett smiler med rød leppestift til vertinnen. Butleren med hvite hansker viser vei.
Butleren må bare funke. Og helst funkle.
Storskjermen må være slått på, for fanken. Du ville jo ikke bedt hvem som helst om å servere canapéer under cocktail-selskapet ditt, i minuttene før du selv kommer ned trappen som Krystle eller Blake Carrington (Hvis du ikke vet hvem Krystle og Blake er, kan du google dem).
Ordene. De må stå i direkte forbindelse med hjertet i bedriften din. Det må gå en sølvsnor fra dine innerste gemakker der du oppbevarer lykketiøringen i glassmonter, og den må være koblet med magi og strøm til verbene og substantivene som møter dine potensielle kunder der ute ved inngangsdøren.
Bare husk det. En BMW med et påskrudd speil fra en Lada er ikke lenger en BMW.
Den er blitt til sprekken mellom Levis-jeansen og t-skjorta.
Etterlatt inntrykk.
Takk for meg.
tekstguru 