Kan du lede NATO på dagtid og blogge «F*ck Russia» på kvelden?

Selvsagt kan du ikke det. Det vet Jens Stoltenberg godt. Og alle som har offentlige stillinger, er politikere eller leder store bedrifter representerer sin arbeidsplass 24/7.

Amund Hestsveen,
forfatter og tekstguru

Kristiansand, 24. august 2021:
En representant i bystyret og hans partifeller hevder publikum og opposisjon må klare å se forskjell på politikeren og «skribenten». Det han skriver på en facebookside med 20 000 følgere må vel folk forstå at han ikke gjør som politiker.

Vel. Det er meningsløst å påstå at politikere opptrer som privatpersoner på områder der partiet deres har en mening.

Jens Stoltenberg kan ikke boltre seg i en personlig blogg der han fargerikt og nedlatende omtaler Vladimir Putin som person. Selv om de to kjenner hverandre, også som mennesker. Ikke uten at det blir et svare rabalder over hele verden. Diplomatisk krise av bibelske dimensjoner. Han er NATOs ansikt utad, tjuefire timer i døgnet.

Jens kan selvsagt legge ut et bilde av en kaffekopp han drikker på kafé og skrive: «Denne smakte ikke særlig godt.» Det er ikke som NATO-sjef han mener det. Men han er like fullt en offentlig person, og resultatet kan likevel raskt bli nyhetssaken:

«NATO-toppsjef disser lokal kaffebar»

Det Stoltenberg vet, og alle andre offentlige personer i forvaltning og næringsliv vet godt, er at de så godt som alltid også er vervet sitt når de uttaler seg.

Ytrer Jens Stoltenberg seg om internasjonal politikk, er han ikke privatperson, ikke «skribent» og ikke «blogger». Uansett om det skjer på en privat twitterkonto. Det er virkefeltet til hans arbeidsgiver som setter naturlige grenser for dette.

Redaktøren for Sørlandsnyhetene mener han bare er «skribent» når han publiserer artikler på Facebookbloggen. Men temaene han omtaler der, er nøyaktig de samme temaene han som folkevalgt har et ansvar for å behandle i bystyresalen.

I tillegg er kildetilfanget hans som «skribent» identisk med postlistene og møtevirksomheten som medfølger hans politiske verv.

Da KrF-politiker Geir Jørgen Bekkevold viet et lesbisk par, brøt han mot KrFs partipolitikk og program, som eksplisitt sier: Ekteskapet er for mann og kvinne.

Han hevdet han gjorde det som privatperson, men rabalderet som fulgte, viste tydelig at verken velgere eller KrFs ledelse var helt enige med ham.

Tilbake til Kristiansand og bystyret: Nå har i tillegg partiet som huser denne aktive skribenten som sin partifelle fått et nytt problem. I et internt opprør er mange oppgitt over aktiviteten på bloggen, som mange mener går langt over alle støvleskaft. De mener han skader partiet med sine skriverier.

Hukommelsen deres er omtrent på nivå med Dory sin, i animasjonsfilmen «Nemo». Hun glemmer informasjon nesten før hun rekker å reflektere over den.

For: Mannen som tilnærmet egenhendig sørget for et valgskred for nevnte parti i 2019, er nå blitt for brysom for dem. De burde jo egentlig takke ham, ikke skrote ham.

Det komiske i denne internkonflikten er at dersom de gjør alvor av å vippe ham ut av partiet, er at de risikerer at han vender seg mot dem i sine fortsatte skriverier og spalter som «privatperson». De har skaffet seg sitt eget Catch 22, en uløselig, gordisk knute.

Selv fikk jeg i min fartstid som journalist ofte merke hvor lite som skulle til av tyting i sosiale medier, før jeg var innom redaktøren på en ikke selvvalgt teppevandring. Og da var sosiale medier et ungt lerret som få hadde beveget seg utpå med dobbel pensel.

Jeg brukte meg mot en kjøkkenleverandør som underleverte, og resultatet var at bedriften svarte med å trekke annonsebudsjettet i avisen jeg jobbet for. Det ble bråk.

«Du er vel samtidig klar over at du ikke kan skrive en eneste artikkel om kjøkken igjen,» sa min redaktør til meg. Jeg forsto det, i all min hindsight, og fant motet til å beklage min oppførsel som selverklært «forbruker».

Jeg var nemlig ikke bare forbruker, for jeg var samtidig journalist. Det var i det minste slik jeg ble oppfattet, selv om innlegget ble forfattet i sene kveldstimer.

Når solen stiger opp i øst, er det en ny arbeidsdag for alle fritidsbloggere som skal på jobb. Da sprekker som kjent også trollene i sollyset. Det gjelder å passe seg så ikke ansettelsen også ryker, eller i politikeres verden: At tilliten blir brutt.

Forøvrig mener jeg Putin er en ullsokk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s