Slipp aldri en story fredag kl 15.00

Du gidder ikke å konkurrere med vinlotteriet.

Av Amund Hestsveen
tekstguru
04.02.2022 kl 15.02

Jeg skriver dette mens klokka tikker mot 15.00. Fredagsfølelsen har murret i kroppen siden dagens første kaffekopp, og nå nærmer det seg forløsning. Helg er kanskje en konstruksjon, men for en deilig konstruksjon det er.

Vi setter hengelås på hverdagsporten, drar gitteret ned foran butikkinngangen, stempler ut, roper fornøyd «god helg!» til kolleger og forretningsforbindelser, og går med et litt lettere svipp i steget mot bilen.

Arbeidsstøvet kan børstes av skuldrene, og vi har mange timer i strekk uten krav fra hissige ledere som ikke lenger kan monitorere og overvåke dine bevegelser.

Én time igjen av arbeidsdagen. Snart er du fri. Vi kjører vinlotteriet. Rydder på pulten. Sender de siste e-postene ut i universet, leverer timelista.

Litt irritert over at Bengt vant vinflaskene denne uka, også. Han, av alle. Men drit i det, vi får svinge innom polet på vei hjem. For nå er det av med det bistre jobbfjeset og på med helgegliset.

Praten begynner å rotere omkring planer og den deilige mangelen på planer med kollegene. Noen henvender seg til den single kollegaen som alle vet har en date i helga. «Jaja, vi skal ha ALLE detaljene på mandag,» sier vi med skjelmske blikk og humrer godt i pappaskjorta. Neida, vi har det veldig bra som vi har det. Alt er på stell. Taco og Farmen, ungene skal ha overnattingsbesøk og vi skal sprette en Amarone.

Det sier pling i telefonen, og vi kikker halvveis motivert ned. Åh, det svaret kan vente til mandag, kanskje. Vi scroller litt gjennom face og snap og insta – og tiktok (hvis vi er født veeldig godt utpå 2000-tallet.)

På tide å lukke laptopen. Dra ut splinten. Kjøre en liten bordtennismatch med Elias, han nye markedsføreren.

Livene våre eksisterer først og fremst i biologisk og karbonbasert versjon. Hjernene våre stimuleres av det fysiske, det sanselige, lukt, smak, følelser, ord, smil, berøring. Glede over å se andre lykkes. Gleden over å se andres glede.

Når vi kommuniserer positivt, skjer det ut fra et overskudd vi har. Ytrer vi oss kritisk eller negativt, brenner vi av reservelagrene, og de må fylles opp igjen.

Fredag ettermiddag er det tid for å samle på plussene. Og dele dem ut. Vi er happy, og vi er i stealth-mode for alt som skal forstyrre happiness og moro.

Slik tror jeg det er. Pluss eller minus. Selv om man kjenner seg tilfreds over å ha gitt noen det glatte lag eller sendt en harmdirrende klage på e-post til noen, er det et ork for kroppen. Vi må bestige gledens tiden igjen. Og dele gleden med noen.

Har man ingen å dele gleden med, er den bare halv. Må man dele det digitalt for å få respons, kjennes det hult og tomt etter at skjermen er lukket ned.

Jeg rotet meg inn i internett en vårdag i 1995. Vi var en heldig gruppe studenter som fikk tilgang til herlighetene på pc-stua i Sophus Bugges hus ved Universitetet i Oslo, og Windows 95 var akkurat sluppet på markedet.

Siden de dagene, fra mine første famlende steg ut i yrkeslivet etter å ha levert studentbeviset i 1997 og begitt meg arbeidslivet i vold, har nettet fulgt meg som en naturlig arena for jobb og forlystelse, informasjon og underholdning.

Jeg ble en av Norges første nettjournalister i 1998, og var et netthode og en first mover på alle fronter i tiårene som fulgte. I dag jobber jeg fortsatt med digital kommunikasjon. Men det digitale er bare en ny arena, der papir og avis og plakat var det for en liten generasjon siden.

Fra tusenårsskiftet og frem mot 2014 jobbet jeg som journalist i norske dagsaviser, og i økende grad overtok nettet som publiseringsarena nummer én. Jeg hoppet av for å bli forfatter, da. Fotograf. Noe dro usynlig på meg, behovet for å være mer taktil. Håndfast. Skapende.

Etter hvert fant jeg min nye plass, dels som skribent, dels som markedsfører, digital kommunikatør, PR-rådgiver. Jeg suste inn i byråverdenen og har siden servet kunder med stories, kampanjer, tekst, bilder og gode råd for å lykkes.

Synlighet digitalt er blitt et fordummende uttrykk. For det er digitalt, omtrent alt vi lager. Men det betyr også at det er en tid for alt. En tid for å legge skjermen vekk.

I dag, i 2022, konsulterer jeg stadig sjeldnere mobilen på kveldstid eller i helgene, den får ligge. Vi har forstått at vi ikke befinner oss sjelisk tilstede inne i den lille, flate boksen. Den er først og fremst et verktøy, først og fremst en canvas.

Lange chatter i sofakroken er veldig 2021 og veldig isolasjon, covid og hjemmekontor. Berøring er veldig 2022. Visuell og fysisk sådan. Hjertene våre trives best når vi er i fysisk utfoldelse, gir noen en klem eller tar en løpetur sammen i marka.

Derfor skal du ikke pøse ut et budskap klokka 15.00.

For nå vil vi puste, elske, bevege oss. Nå vil vi se noen i øynene. Høre oss selv le høyt av andres gøyale kommentarer. Henge med ungene. Tenne lys ved middagsbordet. Kikke partneren litt ekstra dypt inn i øynene og foreslå usømmeligheter.

Vi skal hjem, nå. Og vi skal ut og danse. Drikke øl med Jonas og lene oss mot hverandre. Det passer ikke med annonser, vi orker ikke flere selvhjelpswebinarer, vi skal ikke kjøpe noe. Vi skal bare være. Være litt mennesker. Være litt mer av oss selv. Kjenne kroppen og hjernen connecte litt, bli ett.

Takk for at du leste, scroll videre om du vil, eller helst: sleng mobilen på hylla i gangen!

God helg!

Amund

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s