Januar 2019 spilte jeg i band for foreløpig siste gang. På julebord, men likevel, jeg var kapellmester i band. Jeg lot pianoet mitt stå igjen, avlåst bak scenen. Nå er det vekk.
Amund Hestsveen
Tekstguru
Planen var å hente det da jeg ble edru.
Det tok sin tid.
Julebordet var en hit, og alle tenkte vi at vi var the shit på byråhimmelen. Vi hadde raskt vokst til 42 ansatte i firmaet jeg jobbet i, da ny ledelse hadde fusjonert inn folk over en lav sko.
Da jeg ble med, var vi 12. Kanskje var vi aller best som 12. Verdenshistorien har jo et glimrende eksempel på hva bare 12 kan utrette.
Sammen med GUTTA på jobb (og ei dame) øvde vi inn noen låter, og blåste fletta av gjengen. Vi var et sammensveiset lag, og kvelden var et eventyr. Julebordenes julebord.
På scenen, rett etter bandseansen, ble det proklamert voldsomme vyer for oss. Vi skulle bli det største og mest betydningsfulle reklamebyrået utenfor Ring 3.
Nå var det bare én vei, og det var oppover.
Vi returnerte til jobb med gull i blikket. Jeg avtalte med utestedet at pianoet bare kunne stå litt. Hjemme hadde jeg jo ikke noen naturlig plass til det, det er et Yamaha P-200 stagepiano med kryss-stativ, og neppe et møbel. Det gikk et par uker.
I starten av februar 2019 dro jeg til Maldivene med familien. Uka etter at vi kom hjem, ventet vinterfjellet en uke, og så ble det plutselig bråstopp på jobb.
Byrået jeg jobbet i lå plutselig fem millioner i underskudd, og det ulmet i grillkull under føttene på lederne. Hodeløse oppkjøp av flere småbyråer uten egeninntjening begynte å svi på bunnlinja.
Nå var det plutselig ikke tid for å tenke på instrumenter som sto igjen bak et sceneteppe. Det brant nemlig heftig på dass.
Den nye sjefen, som hadde investert seg inn og ansatt seg selv som direktør, ville nedbemanne i løpet av en uke. Det gikk ut nødvendige formalia på e-post, og budskapet var at man ville skaffe seg en oversikt over ressursene i byrået. Det skulle innledes «kartleggingssamtaler».
For meg som har jobbet en halv mannsalder i norsk presse, og overlevd x antall nedskjæringer og kjempet som fagforeningsmann i drøye rasjonaliseringsfaser, leste jeg «kartleggingen» som første skritt på vei mot elendighet.
Folk kom til å bli hivd på dør.
Mailen kom på mandag. Torsdag var flere folk allerede ute. Det var brutalt, ingen nåde og i månedene som fulgte ble rundt 20 gode kolleger skjøvet ut i kulda.
Jeg på min side gadd ikke å vente til alarmen gikk, så jeg festet grepet og sa opp stillingen min som tekstforfatter og PR-konsulent på tirsdag den uka. Jeg spurte om å få gå på dagen. Å vente til man eventuelt ble forelagt en plan for langvarig permitteringsstid var ikke min kopp med te.
Lenge hadde jeg nok også forstått at endringene som ny eier ønsket seg, ikke var mulig å gjennomføre. For den nye sjefen fremsto uten et eneste gram av markedsføringstalent i kroppen, for ham handlet det utelukkende om å tjene penger.
Folkene var bare anvendelige midler på veien mot flere midler.
Han kjørte hele skuta rett på land. Til og med grunnleggeren av byrået hoppet av. Da vet du at ting har blitt vanstyrt.
For meg, som er forfatter, kunstnersjel, fagidiot og språknerd, som brenner for å skrive godt og formidle story gjennom alt jeg gjør, forsto jeg i grunnen raskere enn de fleste at det ikke vil holde til mål.
Du må elske faget. Hvis ikke, brenner alt. I tillegg må du elske mennesker. Det faller ikke så lett for alle.
Uka etter at jeg gikk, startet jeg mitt eget byrå. Allierte meg med gode mennesker jeg stolte på og likte å jobbe med. Siden har jeg ikke sett meg tilbake.
Det kan kanskje være grunnen til at jeg ikke hentet pianoet.
Jeg henger ikke fast i sentimentalitet, men jeg savner mennesker. Det som ryker, ryker, og da har jeg forlatt podiet og funnet nytt fotfeste. Et følelsesmenneske, men ikke en følelsesklump.
Kvelden bak tangentene og alt vi leverte, alt vi hadde øvd inn, alle kreftene vi hadde lagt ned i denne seansen; alt er blitt et bisarrt monument over hvordan maktsyke og pengekjærhet kan ødelegge det fine på et sekund.
Vi var fine mennesker. Vi laget nydelige ting, skapte fantastisk kommunikasjon. Vi kunne fint ha overlevd. Vi var på toppen av næringskjeden.
Det store problemet var at lederne ønsket å bedrive kontroll. Nitid kontroll med antall fakturerbare timer. Kontroll med hvor du var til en hver tid. Kontroll på deg som menneske. Udugelige folk ble satt i mellomlederposisjon. Folk uten ledererfaring.
En av de ferske lakeiene som ble satt til å lede min avdeling var f.eks. opptatt av å finne ut om jeg tidvis drev med ikke-fakturerbare ting i arbeidstida.
Som da jeg skulle gifte meg i 2018 og skjønte at det hastet med å få fylt ut forlovererklæring. Byråets grunnlegger var min forlover, og vi satt rett overfor hverandre, så jeg skjøv papiret over pulten til ham.
Da sto hun over meg og sa: «Hva er dette, da Amund?»
«En forlovererklæring,» svarte jeg.
«Tjener vi penger på at du sitter med dette i arbeidstida, da?»
Jeg kastet et blikk bort på min forlover. Som var hennes kreative leder.
«Det skal du ikke se bort fra,» svarte jeg humørfylt.
Hun tok ikke humoren, og noterte ned hendelsen. Gikk rett til adm dir med det. Jeg aner ikke hva som kom ut av det, annet enn dårlig stemning på jobb.
Dagen før jeg skulle gifte meg, løp jeg nødvendigvis litt til og fra på jobb. Det er jo som regel litt å ordne før en slik høytidsdag.
«Har du levert inn timene dine?» spurte hun denne ettermiddagen, rett før jeg skulle gå fra jobb. Jeg hadde fått fri en time, og skulle gå 15.00.
Ingenting skjedde med timelistene før neste uke, så jeg spurte pent om det kunne vente til mandag morgen.
«Det synes jeg ikke er greit, du får ikke gå fra jobb før timene er ført.» Sa hun. Og stilte seg tett ved siden av skjermen min for å påse at jeg faktisk gjorde det.
Det var mange fine gaver på gavebordet dagen etter, men fra min egen arbeidsgiver fikk jeg ingenting. De var vel for travle med å sjekke timelistene mine.
Kvelden bak pianoet ble bare mer og mer latterlig. Jo lenger tid som gikk, desto mer ristet vi på hodet, mange av oss som hadde kommet oss ut i tide.
Jeg orket ikke tanken på å spille. Tiden min gikk med til å skape nytt livsgrunnlag. Så pianoet ble stående. Og stående.
Til slutt gikk det hele i glemmeboken. Jeg er glad i musikk, men de siste par årene har corona og andre tøffe tak tatt mer tid. Tiden til å hente pianoet tok jeg meg ikke.
I dag er det borte. Ingen vet hvor det er blitt av. Kanskje er det kastet, kanskje er det stjålet. Hvem vet.
Det er forresten ikke første gang jeg forlater et av mine instrumenter, som barn på gata. Jeg solgte min Fender Rhodes Mk II på 90-tallet fordi jeg ikke hadde plass til det på studenthybelen.
Ett år senere røk en analog synth, en Korg Mono/Poly, pengene gikk til å dekke telefonregninga. Siden har atskillige andre tangentvenner fått lide lignende skjebner.
Men jeg er fortsatt stolt av opptredenen min. Jeg ga jernet, og spilte ræva av Elton John.
Nå er tonene fra pianoet mitt dødd hen, og jeg ser det nok aldri igjen. Men jeg har funnet tonen med meg selv igjen, og er mange erfaringer rikere.
Nå er det på tide å finne et nytt piano, på tide å spille nye sanger.
For rytmen i meg klarer du ikke å stjele.
tekstguru 