Ingentingdagen

Har du hatt dem? Dagene da ingenting ser ut til å gå din vei? De er alle ergrelsers mor, og vi klarer aldri å gjenkjenne dem i tide.

Av Amund Hestsveen
tekstguru

Du må begynne å lære deg tegnene, snart. Din lykke kan avhenge av det.

Det begynner som regel allerede før du står opp av senga. Alarmen du var så brennsikker på at du hadde stilt inn kvelden før, har slått seg av. Apple ser ikke ut til å klare selv de enkleste oppgaver, og nå har du litt dårlig tid.

«Møtet!» tenker du, mens skrekken jager gjennom synapsene. Du sjekker klokka gjennom et halvvåkent, slørete blikk mens du gnir ut sukater fra øyekroken.

Det er fortsatt tid. Hjernen klatrer ned fra total whiteout til svak lettelse.

Ingentingdagene starter nemlig ikke med worst case. De er mer utspekulerte enn som så, for de har en slags egen intelligens, et eget selvliv. Det er ikke en sammensvergelse mot deg, men det er likevel slik det føles.

Du har ikke forsovet deg veldig. Bare nok til å skape den ubehagelige uroen i nakken. Den samme følelsen som dukker opp når du føler at noen står og ser på deg. Bak deg et sted.

Det er i dag den viktige kunden kommer. Kunden du har ventet på i månedsvis. Men nå, nå kommer hun. Han. Hen. Hån. Du er i lead, og du skal åpne hele ballet med en presentasjon du har gnikket på siden Erna gikk av.

Du hører en umiskjennelig, rislende lyd fra badet. Aker deg ut på kanten av madrassen for å forsikre deg om at du hørte rett. Tenåringsdatteren har erobret badet, og dette folkeslaget måler ikke tid i minutter, men i kvartaler.

Du sjekker sveisen i speilet på soverommet. Du har ligget på deg en verv som får hodet ditt til å se ut som en ananas. Du er nødt til å dusje, men du er også nødt til å komme deg på jobb i tide, før nærmeste mellomleder står der som en russisk turntrener med stoppeklokke og ansiktet i folder som en bulldog.

Du tenker at du får kle deg først og gå ut med bikkja. Men så spjærer sokk nummer to i hælen, og du må dra den første av igjen. Eventuelt velge å gå som Pippi Langstrømpe på jobb, med to ulike farger.

De nye sokkene dine, de gode, med 100% bomull i svingene, ligger på badet. Du roper inn, men det er som å forsøke å påkalle oppmerksomheten til en gravemaskinfører fra bakkenivå, midt under et veritabelt løft. Ropet ditt gjaller så hele Midgard kan høre det, men bak den låste døren er det null respons.

For tenåringsdatteren din, God bless her darling heart, synger høyt i dusjen, nå. En eller annen 80-tallslåt som hun har plukket opp på TikTok. En låt du selv har klint til på en fredagsfest i idrettsklubbens lokaler en gang i din ungdom. Siste dansen. Foreigner. Say You Will. Say You Won’t.

«Be mine toniiiiiiiigt». Du hører sjampoflaska der inne seile i dørken med et smell. Hun har ikke kommet til balsamen ennå. Dette kan ta desennier.

Og på det andre badet nynner rørleggeren muntert. Det var jo i dag han skulle komme. Din partner har sluppet håndverkeren inn, og har forduftet til sin egen jobb. Uten å vekke deg. Du insisterte jo på at du gjerne ville sove en halvtime ekstra i dag. For å være uthvilt til KUNDEN. Med stor K.

Deretter begår du kardinaltabbe nummer én, selv om du allerede har fått kynneren som de fleste av oss med litt livserfaring bør dra kjensel på, den nagende følelsen av at dette blir en ingentingdag. Du har flere ganger ignorert magefølelsen, og holder ansiktet i fårete folder foran skjermen for å låse opp Vipps.

Samme tall som i går. Saldoen er like ubevegelig oppover som en kampestein i Jotunheimen. Du har til og med blitt trukket for en halvårlig betaling til treningssenteret du ikke har vært innom siden Precorona. Akkurat nok til å senke saldoen rett under den summen du har blitt enig med deg selv om som uverdig.

Tallet ender på ……97,45.

Du kjenner at uttrykket «Du er din saldo» stemmer. To kroner og 55 øre ekstra, og du ville ha smilt til verden.

Er det virkelig mulig? Nå er det gått to dager over fristen, og fortsatt er ingen friske penger blitt tilført ditt budsjett. Du ringer lønningskontoret, men neida, Turid på lønn har dratt til Geilo denne langhelgen.

«Det er sikkert bare en feil. Turid fikser det på mandag,» sier assistenten lystig, og ønsker deg god helg. Men den kan umulig bli særlig god. Du er jo 2,55 short.

Du har såvidt rukket å legge på, så tikker meldingen inn fra et inkassobyrå med latinsk navn. Tonen er usedvanlig vennlig. «Du har vel ikke glemt oss?»

Jo. Det er det du har. Og det er det du virkelig innerst inne i sjelen også ønsker å fortsette med.

Du humper ned trappen til første etasje med én sokk på deg, fortsatt optimistisk innstilt på å finne en som er temmelig lik den første på vaskerommet.

Der står rørleggeren. På ditt kjøkken. Ubarbert og happy.

«Jeg har funnet feilen. Det er ikke lagt membran,» sier han, mens han jukker kolben til kaffetrakteren av panna så filterholderen får et skump. Kaffegruten står utover kjøkkenbenken som en overivrig Etna, mens du tjenestevillig tilbyr deg å rydde opp.

«Oi, der gikk det galt, gitt,» sier rørleggeren, og tømmer kolben for de siste dråpene.

Det er NÅ du vet det. Kaffeboksen er tom for pulver. Du er helt sikker. Ingentingdagen har materialisert seg. Men fortsatt fortrenger du den. Selv når du nå vet.

Oppe fra badet hører du refrenget fra Foreigner tone ut. Men det er på ingen måte fritt leide til Golden Gate. For det er selvsagt frottering. Foundation. Eyeliner. Rouge. TikTok. Et hav av tid gjenstår før porten til Mekka åpnes der oppe, og du har virkelig ikke tid til den dusjen, lenger.

Du stikker hodet ned i vaskeservanten på kjøkkenet i et håp om at verven skal legge seg. Rørleggeren kaster et blikk i din retning fra trappeoppgangen til kjelleren og slipper ut et klukk.

«Se der, ja. Det ble polsk dusj i dag.»

Og uten kaffe, med to ulike sokker og med sveisen klistret til hodet med en gammel Elnett-hårspray du fant i garderoben fra din mormors dødsbo, snubler du deg ut og ned trappa mot bilen.

Da bjeffer bikkja frenetisk fra hjørnet sitt bak deg. Dritt. Du glemte å lufte den. Kanskje du bare må ta Vofs med deg i bilen.

Unnskyld meg, men nå bør du virkelig ha forstått hva slags dag du har stått opp til. Ingentingdagen har virkelig festet grepet rundt anklene dine. Men du biter tennene sammen mens den firbeinte drysser ut løs mage over skiferhellene på trappa så skiten står som en vannspreder i juli.

Det var de dressbuksene.

Men nå har du ikke flere liv i dette djevelens pacman-spill, du er nødt til å spise opp alle prikkene og svelge stoltheten. Du risper med deg noe gress fra plenen og får tørket av det verste før du hiver hunden inn i bagasjerommet.

Det du ikke vet, er at din partners klespose med deponert tøy fra Høyer ligger der, også. Det finner du ut senere i dag. For sent.

Og nå vet du selvsagt resten. Jeg trenger vel ikke å stave det for deg. Presentasjonen vil selvfølgelig låse seg på møterommet, og i befippelsen vil nettsider du egentlig ikke besøker lenger, lugubre websider som bare hentes opp en gang hver nymåne når du og din bedre halvdel har hatt lyst på litt piff før seansen, sprette opp som Petter Kanin på en skjerm like stor som langsiden på Ullevål Stadion.

Kunden din vil se det. Dine kolleger vil se det. De vil alle sitte med anstrengte miner mens de forsøker å tolke din forklaring på hvorfor dette deiseriet smeller i fjeset på dem under en pitch som Ingebrigt Steen Jensen ville ha drept for å få holde.

Ingentingdagen har taklet deg så du går på snørra, rett før 16-meteren. Det er ingen som blåser straffe i din favør. Straffen er det du som må bære, alene.

Det er bare å gi opp.

Ingen av vennene dine vil ha tid til kaffe denne dagen. Din partner vil ikke forstå hvordan plaggene som skulle leveres hele tilbake nå ser ut som filleryer bakerst i bilen. Hunden din vil sette opp verdens søteste smil, slik bare hunder lærer på valpeskolen.

Og det topper seg når snapen fra Turid kommer, store glis og digre glass med øl fra afterski på Geilo.

Du må ikke finne på å sjekke saldoen en gang til, nå.

Det er slike dager du må gjenkjenne tidlig. Slik at du kan feste grepet. Disse dagene har et så velkjent mønster at de har gitt inspirasjon til et lite spill med trebrikker.

Det kalles domino. Og du er dominert. Av ingenting.

Men det er når du kjenner den svake murringen av ingenting du må bestemme deg, tidlig. Bryte mønsteret.

Disse dagene kan avføde de mest fantastiske resultater på kreativ front, dersom du velger å kapitulere raskt. Innse at slaget er tapt før den første pilen er skutt over palisaden.

Det er dager som disse som kan gå inn i verdenshistorien som dine aller, aller beste. Hvis du bare nekter å være med. For det finnes løsninger her. Du vet det.

Jeg har selv funnet en aldeles eventyrlig god oppskrift på å bremse ingentingdagene i tilløpet, og det er fordi jeg har lært meg å gjenkjenne dem før jeg går ut med hunden. Før jeg setter over kaffen.

«Du lurer ikke meg,» sier jeg. Det kan du også gjøre.

Vi vet at motgang og tøffe tider er forbigående. Fokus på problemene øker bare problemenes tilstedeværelse i hjernen, det er som å fylle diesel på en bensinbil. Du må overbevise deg selv om det; dette går over.

Kunnskap uten implementering er like unyttig som uvitenhet.

Nå må du lure ingentingdagen tilbake i hiet sitt. Bruk alt du har av krefter på å overbevise deg selv om alle de riktige tingene du gjør.

Hjernen er en diger google-motor. Be den om å finne de riktige tingene i livet ditt.

Din lykke kan være gjort før sola går ned.

Håper dagen din blir gyllen!