Er du så gammeldags at du fortsatt bruker pronomen som han, hun og det når du skriver eller snakker? Da tilhører du en utdøende rase, med et arkaisk syn på hva ordet kjønnsidentitet handler om.
Av Amund Hestsveen
forfatter og PR-rådgiver
I dag fikk Norge et nytt pronomen i ordbøkene; hen. Det skal brukes når man ikke vil avsløre eller vet hvilket kjønn vedkommende som blir omtalt har, samt når en person selv ønsker å bli omtalt som hen.
Innføringen av et nytt, grammatisk pronomen bejubles særlig i miljøer som fremsnakker gruppen LGBTQIA2S+, tidligere LGBT.
(Forkortelsen star for Lesbian, Gay, Trans, Queer el. Questioning, Intersex, Asexual, Two-spirit + talløse andre benevnelser for flytende kjønnsidentitet.)
Pronomenet ble tatt opp til høring og debatt i Stortinget i 2017, og ble innført i Det norske akademis ordbok samme år. I dag, 17. juni 2022, er altså ordet tatt inn i samtlige norske ordbøker.
På norsk har vi altså fått vårt første nypronomen, men i andre språk finnes det langt flere av dem, og brukes i overveiende grad for å omtale transpersoner, ikke-binære eller mennesker med en annen kjønnsidentitet enn mann eller kvinne.
Steinalderpronomen
De tradisjonelle pronomenene han, hun og det defineres stadig oftere i den engelskspråklige verden som paleopronomener, og blir nå i økende grad erstattet av neopronomener. Paleo er et prefiks som betyr urtids- eller gammel, og brukes blant annet i ord som paleontologi, som betyr vitenskapen om forhistorisk liv, inkludert fossiler.
Neo betyr ny eller moderne.
Bruk av paleopronomen vs neopronomen på engelsk:
My uncle lives in Oslo. He has a dog, who loves him dearly.
My uncle lives in Oslo. They have a dog, who loves them dearly.
My uncle lives in Oslo. Ey have a dog, who loves em dearly.
My uncle lives in Oslo. Ze has a dog, who loves zem dearly.
My uncle lives in Oslo. Xe has a dog, who loves xem dearly.
My uncle lives in Oslo. Ve has a dog, who loves vis dearly.
My uncle lives in Oslo. Thon has a dog, who loves thon dearly.
My uncle lives in Oslo. Fae has a dog, who loves faer dearly.
My uncle lives in Oslo. Per has a dog, who loves per dearly.
I amerikansk og canadisk undervisningslitteratur for barneskoletrinnet fokuseres det nå ofte på spørsmålet:
«What are your words?»
Det vil si: Hvilke ord ønsker du at skal bli brukt om deg? Er du gutt og ukomfortabel med at andre kaller deg «he» og «him», finnes det som vi ser over en rekke alternativer.
I hovedsak er det et spørsmål om respekt. Det regnes som respektfullt å la være å bruke kjønnsbestemte, paleopronomen som «he» eller «she», og heller bruke de nye, moderne alternativene.
Bruker du de gamle, avlegse pronomenene, defineres du stille inn blant de som anvender paleopronomener. Underforstått: Du er en dinosaur. Eldgammel som steinalderen selv. Hvem vil vel ønske å føle seg som dinosaur? Det er nok mer i vinden å være ikke-binær.
I dag, som i alle tidligere tider, handler det om hvem som besitter definisjonsmakten. For øyeblikket tror jeg det er veldig tydelig hvem som har den.
Språk er makt
Definisjonsmakt er beskrevet i Det norske akademis ordbok som «makt til å få gjennomslag i opinionen for sin versjon av virkeligheten.»
Den som har makt over definisjonen, har altså et fortrinn når virkeligheten skal beskrives.
Ett eksempel på definisjonsmakt kjenner vi nå godt, fra Putins Russland. Her står kampen om hvordan Ukraina og Kyiv skal omtales. Er Ukraina egentlig et eget land, og er de et eget folk? Nei, mener Putin, de er etterkommere av Rus, det gamle russiske folkeslaget som alle russere stammer fra. Ukrainere er ikke et eget folk.
Et annet stridsområde der definisjonsmakt er særdeles avgjørende, er Midøsten-konflikten. Hva er Palestina? Her står partene langt fra hverandre, og kampen om definisjonene av både folkeslag og landegrenser er velkjent for de fleste av oss.
Hva er så historien bak ordet kjønnsidentitet? Frem til februar 2009 var dette definisjonen i Norsk medisinsk leksikon / Store norske leksikon, basert på Aschehoug og Gyldendals papirleksikon:
Kjønnsidentitet, opplevelsen av sitt eget kjønn som et sentralt og stabilt trekk ved personligheten. Kjønnsidentitet er ikke det samme som biologisk kjønn eller kjønnsrollebestemt atferd; en overdreven vekt på ytre «maskuline» og «feminine» egenskaper kan iblant være en reaksjon på en indre, følelsesmessig usikker kjønnsidentitet. En veletablert kjønnsidentitet regnes for å være av vesentlig betydning for mental sunnhet og modenhet.
Artikkelen inneholdt opprinnelig 452 tegn. Dette leksikonoppslaget ble kraftig revidert av transforsker og feminist Janneke van der Ros i 2013, som da slettet 418 av dem, og endret artikkelen med 2059 tegn.
Van der Ros har blitt særlig kjent for sin sterke kritikk av Rikshospitalets syn på hvordan kjønn tildeles ved fødselen; «enten er du kvinne eller mann». Hun mener det er noe galt med måten mennesker får tildelt sitt kjønn på, og bestrider den biologiske definisjonen.
Du kan lese et intervju med henne her, på kjonnsforskning.no.
Fra 2013 frem til nylig åpner nå leksikonoppslaget slik:
Kjønnsidentitet angir en persons egen opplevelse av å være mannlig (en gutt eller mann), kvinnelig (en jente eller kvinne), eller et alternativt kjønn (for eksempel guttejente, jentegutt, transperson). Andre betegnelser for kjønnsidentitet er psykologisk kjønn og mentalt kjønn. For de fleste mennesker samsvarer kjønnsidentitet med det kjønn de fikk tilskrevet ved fødselen. Men det er en del individer der kjønnsidentiteten ikke samsvarer med deres kroppslige kjønn. Hvor mange dette gjelder, vil variere i ulike kulturer og tidsepoker, og omfanget anslås å være mellom 4-5 % av befolkningen i vestlige land.
Siden van der Ros oppdaterte artikkelen, er den blitt gjenstand for 32 revisjoner, blant annet av Esben Ester Pirelli Benestad, som samme år økte artikkelens lengde med 1526 tegn.
Benestads rolle i norsk samfunnsdebatt tør være kjent for de fleste.
Den største revisjonen etter 2013 er gjort av cand. Psychol. Reidar Schei Jessen, som i 2021 forsvarte sin doktorgradsavhandling om hvordan helsevesenet må justeres for å bedre ivareta intersex-, transkjønnede, ikke-konforme kjønn og ikke-binære menneskers dysfori, dvs ubehag når det ikke er samsvar mellom registrert kjønn ved fødselen og kjønnsidentitet.
For doktorgradsavhandlingen intervjuet Jessen 15 ungdommer.
Jessen har endret 11 432 tegn, lagt til 8450 nye og slettet 856. Han siste revisjon ble gjort den 26. mai 2022, altså for en måned siden. Den er nå over 20 ganger så lang som det opprinnelige oppslaget. Nå begynner artikkelen med setningen:
Kjønnsidentitet er en persons subjektive opplevelse av å tilhøre et bestemt kjønn.
Det går dermed sirkeldefinisjon i ordet, og det knyttes paradoksalt nok tettere opp mot selve ordet kjønn enn før. Kjønn blir derfor først og fremst noe du føler deg som, ikke noe du blir tildelt ved fødselen.
Definisjonen i leksikon er dermed gått fra å omtale en opplevelse av et sentralt og stabilt trekk ved sin egen personlighet, til i dag å bety hvilket kjønn du føler du tilhører.
Eventuelt at du opplever at du tilhører et alternativt kjønn.
Du kan se alle revisjonene av oppslagsordet kjønnsidentitet her.
Hva er alternativene? De defineres stadig opp i antall. I dag figurerer det omkring 50-70 ulike definisjoner av kjønn, eller gender, som det engelske språket har en distinksjon fra, en betegnelse som skiller seg vesentlig fra sex, som angir biologisk kjønn.
Som en av artikkelforfatterne for leksikonet sier: Den gammeldagse måten Rikshospitalet fastsetter kjønn på, ved visuell kontroll, er utdatert.
Det finnes så mange som 72 ulike kjønn, ifølge en fagartikkel hos MedicineNet, som eies av WebMD, et av de mest besøkte helsenettstedene i USA.
Inn i læreplanen
Kjønnsidentitet har gått fra å være en betegnelse innen psykologien, til å bli en del av den norske læreplanen for Grunnskolen i 2020.
«Barn på 3. og 4. trinn skal samtale om likheter og ulikheter mellom kjønnene, om kjønnsidentitet og om menneskets reproduksjon.
De skal i tillegg fra 5. klasse av «reflektere over variasjoner i identiteter, seksuell orientering og kjønnsuttrykk».
Forskning på transpersoners opplevelse av egen identitet, tilhørighet og levekår har vært viktige bidrag for å bedre livssituasjonen til mennesker som faller utenom den tradisjonelle kjønnsidentiteten som mann eller kvinne.
I følge amerikanske Gallup, identifiserer nå 7,1% amerikanere seg som LGBTQIA2S+, i følge en fersk måling fra februar 2022. I 2020 var tallet 5,6%, og andelen amerikanere som har oppgitt av de definerer seg innenfor en av disse definisjonene har doblet seg siden 2012.
23,4 millioner amerikanere sier altså de er LGBTQIA2S+.
La oss ta utgangspunkt i at tallene fra Gallup også kan brukes i Norge.
Dersom du går i en skoleklasse med 28 medelever, er altså 2 av dem du går i klasse med enten homofile, lesbiske eller transpersoner. Eller et tredje, fjerde eller annet kjønn fra listen. Eventuelt føler de seg ikke som et kjønn i det hele tatt, og er aseksuelle.
Vi snakker altså potensielt om 383 400 nordmenn som tilhører LGBTQIA2S+. Det er hele Bergen + Kristiansand.
Dersom statistikken er korrekt, er det selvsagt helt åpenbart at barn trenger å få inngående kjennskap til utfordringene ved å føle seg utenfor de tradisjonelle pronomenene.
Det er avgjørende at man allerede som barn kan ta hensyn til de to medelevene sine i klassen som kan være transpersoner. På barneskolen er nok svært få 7-8-åringer særlig bevisst tanker omkring kjønnsidentitet eller kjønnsdysfori.
Hvor mange fødes i feil kropp?
Det fødes omkring 13 000 barn i Norge hvert år. Ett sted mellom 5 og 15 av disse har behov for operasjon og oppfølging med alt fra hormonbehandling til psykiatrisk veiledning i samarbeid foreldrene, der kjønnsorganene enten er misdannet eller gir et utydelig bilde av biologien. Altså gis disse tilfellene oppmerksomhet som en medisinsk, metodisk usikkerhet rundt kjønnet. Man ønsker å være sikker, så de innlegges, og skrives ikke ut og sendes hjem med mor.
For gutter betyr det av og til rekonstruksjon av penis, mens jenter sjeldnere blir operert, men får hormonbehandling. Behandlingsformene varierer, og varer også i mange år.
De fleste blir skrevet ut raskt, men det er noen få som risikerer å bli klassifisert som et annet kjønn enn det de blir biologisk bestemt til å være.
Dersom feilbehandlingen på dette området er så mye som 15%, vil altså én nordmann hvert år bli født i «feil kropp». Jeg har ikke lykkes med å finne statististikk hos Norsk pasientskadeerstatning, så jeg må ty til et par tenkte modeller.
Siden 1972 er det blitt født 2,8 milloner nordmenn. Av disse vil det altså, dersom vi legger 15% feilmargin til grunn, være født 50 nordmenn som ikke lever med et kjønn som samsvarer med det de egentlig ble født som.
Dersom feilbehandlingen ved sykehusene er 30%, er 100 nordmenn født i feil kropp siden 1972, og hvis alle er feilbehandlet, og statistikken gis full uttelling og vi regner med 15 født med usikkert kjønn i året, kan det teoretisk gjelde maksimalt 750 mennesker siden 1972. Eller 0,014 prosent av befolkningen.
Dersom helsevesenet gjør feil 100% av gangene.
Det er i tillegg til den biologisk-medisinske årsaken til kjønnsdysfori en oppfatning blant LGBTQIA2S+ at dette gjelder en langt større del av befolkningen. Forskere anslår et sted mellom 100 000 og 500 000 homofile, lesbiske, transpersoner eller ikke-binære, pluss andre nordmenn. Hvor mange av disse sliter i tillegg med forvirring omkring eget biologisk kjønn?
Ifølge amerikanske Gallup skjuler disse seg blant de 7.1% av befolkningen, med fratrekk fra homofile og lesbiske som ikke føler de er født med feil biologisk kjønn, selv om de tiltrekkes av samme kjønn.
De fleste homofile har selvsagt en mannlig kjønnsidentitet, selv om de har feminine temperamenter eller opplever seg eller oppleves som mer feminine enn andre menn av oss med heterofil legning.
Slik også langt de fleste lesbiske føler seg som kvinner, og liker kvinner.
Det er dermed grunn til å tenke følgende om statistikken fra USA:
De fleste av de 7.1% har dermed store, indre konflikter i forholdt til hvilket mentalt kjønn de føler de tilhører.
Det vil si at mange opplever seg som noe annet enn mann og kvinne på tross av biologisk kjønn. Man er født som gutt, men føler seg ikke som gutt. Man er født som jente, men føler seg ikke slik.
Kan det være det neste store samfunnsproblemet vi ser på her? Eventuelt, hvordan har det blitt så «vanlig» å definere seg som ikke-binær? Hvis det er veldig vanlig, da. Det vet vi jo ikke, for definisjonsmakten ligger beviselig hos de samme menneskene som sier at de er X, ikke-binære.
Dobling av LGBTQIA2S+
Økningen i antall mennesker som definerer seg som LGBTQIA2S+, har doblet seg på ti år.
Kan dette skyldes at det har vært enorme mørketall der ute? Handler det om skam og mobbing, redsel og mangel på kunnskap om kjønnsidentitet?
Artikkelen om kjønnsidentitet i leksikon har også vokst i takt med denne oppvåkningen. Faktisk har den 20-doblet seg i omfang og kunnskap, og den er blitt mer historisk betydningsfull.
Den norske definisjonen av kjønnsidentitet er som vi har sett blitt skrevet av tre transpersoner og transforskere som alle definerer seg som LGBTQIA2S+.
Det er dermed grunn til å anta at artikkelens eksistens nødvendigvis må inneholde et snev av faglig bias. For ikke å snakke om selve ordets opprinnelse.
Kjønnsidentitet – hva nå?
Kjønnsidentitet (engelsk gender identity) ble skapt som ord av psykiateren Robert J. Stoller i 1964, lånt som term av psykologen John Money (1921-2006).
Stoller og hans samtidige mente at så mange som 1,7% av nyfødte ikke hadde tydelige biologiske trekk, hormonnivåer og genitalier til å kunne fastslå om de var gutt eller jente.
Stoller skrev sin kjente avhandling om seksuell perversjon i 1975, der han søkte å forklare de mer voldelige, aggressive og perverse utslagene av tenning som et erotisk hat.
Fra psykologen og sexologen Money hentet Stoller termen gender og gender identity, som på mange måter blir uoversettelig til norsk.
Kjønnsidentitet er dermed det nærmeste vi kommer på norsk.
Denne uken har vi også fått et ord i ordboken som kan representere alle med kjønnsidentitet som ikke stemmer med han eller hun, eller som ønsker å være begge, mange, andre kjønn enn mennesker eller aseksuelle, inneha legning eller psykisk identitet som et dyr, en plante eller utenomjordiske vesener. Betegnelsen rommer alt, og du kan få være alt du føler.
Når det forholder seg slik, tenker vel de fleste at det er viktig at skolen ser hen til det.
Skolen overtar som verdiforvalter
Hvordan føler en 8-åring seg?
Som mann, kvinne eller noe helt annet? La oss spørre dem. Hvor galt kan det gå? Lærebøkene fylles nå med de to amerikanske transforskernes eget ord, og norske politikere har ikke lenger noen definisjonsmakt over ordet.
I tillegg skal barn, som er mest vant til å leke og fantasere seg frem til alle mulige roller under fri lek, plutselig avkreves en voksen avgjørelse for hva de selv muligens kan kjenne på av identitet.
Lærebøkene går derimot ikke særlig dypt inn i et menneskes psyke for å forklare hva det kan handle om, og lener seg ofte heller til de utvendige, ytre trekkene ved det som kan være typisk for gutt eller jente:
«Klær og hårfrisyre, hva du leker med og hva du gjør kan vise hvilken kjønnsidentitet du har,» står det i læreboken Solaris for 3. og 4. trinn, utgitt av Aschehoug i 2021.
Barna får her litt drahjelp til å velge hvilket kjønn de føler seg som, ved å kikke litt på egen atferd, hva de leker med og hvordan de kler seg og pynter seg.
De stereotype forestillinger om hva en gutt gjør og hva en jente gjør hører selvsagt ikke bare 1950-tallet til. Nå skal de innføres igjen i skolen.
Da far røkte pipe og leste avisen. Mor laget mat. Sønnen lekte med biler og datteren med dukker. Blå skjorte til gutt, rosa kjole til jente.
De kommer endelig til nytte igjen, nå. Når våre 8-åringer skal finne ut mer om hvilket kjønn de egentlig er. Det er likevel grunn til å tenke over om mange tiårs likestillingskamp for å bli kvitt stereotypiene nå er litt forgjeves.
Med ett skal stereotypier legges til grunn for et barns selvforskning. «Leker jeg med biler og tiltrekkes av gravemaskiner, er jeg kanskje ikke jente?»
Skolen overtar med andre ord som forvalter av verdier som tangerer livssyn og verdenssyn. Foreldrene blir satt på sidelinja.
I en tilsynsrapport fra Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm til FN i 2017 slås det fast at stereotype forestillinger om kjønnsroller og kjønnsnormer dessverre styrkes, særlig innen barne- og ungdomskulturen. Konklusjonen er at det er truer likestillingen. Oppfordringen fra Bjurstrøm var klar: «Utred mulige skadelige virkninger av kjønnsstereotypier.»
Skolen gjør det motsatte her, egentlig. De utreder ikke mer, de bringer stereotypene inn igjen, bare med negativt fortegn, og sier at det kan være viktig å ta stilling til når man skal finne ut hvem man er.
NRK fortalte mandag 13. juni om en skoletime i Porsgrunn der barna ble bedt om å skrive hvilket kjønn de følte seg som på en lapp, som så skulle gis til læreren.
Noen mener det er fint at en trygg voksenperson, læreren for dine barn, er til stede for din sønn og datter og kan veilede hen på veien mot en riktig kjønnsidentitet, uavhengig av hva legene på sykehus måtte ha ment rett etter fødselen.
Nå er det ikke lenger opp til biologien. Nå er det opp til hva vi føler oss som. Hvilke ord vi ønsker å bruke om oss selv. Barn kan velge sitt eget pronomen.
Snart kan kanskje vi nordmenn også skifte kjønn på papiret, uten å gjøre noe med biologien.
I Canada, som har kommet lengst på området, kan du nå i delstaten Ontario fylle ut et skjema på regjeringsweben, betale 25$ i avgift, og så få ny fødselsattest i posten. Med riktig bokstav. M for male, F for Female og X for non-binary. Du kan også bestille nytt kjønn til dine barn, og det tar bare 8 uker, uten legeattest.
Deretter kan du som voksen oppdatere førerkortet og passet ditt, og barnet ditt kan få gjøre det samme når hen / they / zir / ey / thon blir myndig.
Kanskje er det godt at man slipper å gå gjennom hormonbehandling, som over lang tid er kreftfremkallende og gir en mengde uheldige bivirkninger. Kanskje er det til det beste at ikke tusenvis av unge legger seg under kniven og får ødelagt kjønnet sitt og seksuallivet.
Kanskje er det like greit at ikke de store, multinasjonale helseselskapene får tjene milliarder på legemidler som gis til barn og unge som vil skifte kjønn. Det er allerede en vanvittig industri.
Det kan kanskje være helt ok for en 8-åring å føle seg som transperson frem til denne fyller 18, for så å finne ut at vedkommende ikke var det likevel. Følelsene kan endre seg.
Da er det litt enklere å bytte pronomen enn å finne en kirurg som kan sy penis på igjen.
For: Det er altså i Canada ikke nødvendig med en operasjon for å skifte kjønn, du skifter til det du føler. Ønsker du å bytte kjønn tilbake eller til noe annet, øker prisen litt; da koster det 35$ for neste søknad. Kanskje så det skal bli bittelitt vanskeligere å bare bytte kjønn etter hvilken vei vinden blåser.
Det er fantastisk at noe så lite som et pronomen kan forandre verden, gjøre leger og sykehus irrelevante og endelig sette følelsene i førersetet for hvordan vi skal organisere samfunnet vårt.
Sett i lys av dette scenariet, er det jo i grunnen bare rett og rimelig at vi begynner med barna. De skal jo overta styre og stell, og da må de vite hva slags samfunn de overtar.
Jo tidligere de tenker grundig gjennom hvilket kjønn de kan være blant 72 alternativer, desto tryggere vil de nok også bli.
Og du som forelder kan bare lene deg tilbake; du trenger ikke oppdra barna og undervise dem om kjønn, det tar nå skolen og staten seg av.
tekstguru 