Fire stortingsrepresentanter har en dokumentert, fullført høyere grad i ingeniørfag, teknologi eller IT/data. Det utgjør 2,4% av representantene.

Ute i samfunnet blir stadig flere av oss teknologer, og det tekniske gapet til de folkevalgte blir bare større og større. På 36 år – gjennom 10 stortingsperioder – har dette forholdstallet doblet seg.

Alle yrkesgrupper kan selvsagt ikke representeres likt. Men teknologene skyr taburetten.

I dag har 15,6% av befolkningen befatning med et teknisk fag, andelen på Stortinget er i beste fall en tredjedel, dersom du tar med realfagsstudiene til Trygve Slagsvold Vedum.

Så er spørsmålet: Er det egentlig noe problem? Den korte konklusjonen er: Stortinget mangler ikke humankapital. Den er bare sterkt konsentrert rundt politikkens og forvaltningens eget maskinrom.

Velutdannede karrierepolitikere

Hele 135 av 169 representanter har bakgrunn fra høyere utdanning, og 61 av dem har mastergrad, opp fra 57 i forrige periode, 56 dersom du velger å ikke regne med Ingvild Kjerkol. Én har doktorgrad, men med svært begrenset forskererfaring.

Khronos kartlegging kan utdype dette, da man i fjor feiret rekordmange mastere på tinget. Men hva har de master i, og hva mestrer de?

Den største enkeltstående kompetansebasen er og blir: politikk.

108 av dagens 169 representanter er heltidspolitikere, mange har svært liten erfaring fra «gølvet», deriblant Trygve med to års realfagsstudier og agronomutdannelse under vesten.

Politikere som har gått direkte fra privat sektor er rekordlavt, bare 14%, ned fra 36% for noen perioder siden, i 2009. Civita: https://civita.no/notat/stortinget-2025-2029-hvem-skal-styre-landet/?

Dersom vi tar med stort og smått av teknologisk utdanning eller tydelig teknisk arbeid på CV-en, kan vi kanskje snakke om en gruppe på 10-12 representater, påbegynte studier innregnet.

Biografiene til dagens representanter viser særlig disse gjentakende miljøene:

• Samfunnsvitenskap, statsvitenskap og offentlig administrasjon
• Jus
• Økonomi, ledelse og organisasjon
• Lærer-, pedagogikk- og humaniorafag
• Helse-, omsorgs- og sosialfag
• Journalistikk, kommunikasjon, fagbevegelse og organisasjonsarbeid
• Kommunal ledelse, ordførerverv og partiapparatet

Dette kan gi Stortinget god kompetanse på å forstå lovverk, budsjetter og offentlige institusjoner, forhandle, inngå kompromisser og bygge flertall, kommunisere og mobilisere.

I tillegg er Stortinget godt rustet til å håndtere interessekonflikter og forstå kommuner, skole, helse og velferdsstat.

Vel og bra. Men det er lov å spørre hvor teknologikompetansen tok veien.

36 år uten teknologisk innhenting

Stortinget skal sette rammene for kunstig intelligens, digital sikkerhet, kraftsystemer, datasentre, forsvarsteknologi og grønn industri. Likevel er det få blant de 169 folkevalgte som har dokumentert fagbakgrunn fra teknologien, systemene og de tekniske yrkene de skal regulere.

Det er ikke helmørkt. Jeg finner disse fire med helt tydelig teknologisk løpebane:

✔️ Marius Arion Nilsen (Frp): Ingeniørgrad i energi- og elkraftteknikk, samt master i industriell økonomi og teknologiledelse. Kilde: Stortingets biografi

✔️Stian Storbukås (Frp): Bachelor i IT og informasjonssystemer. Kilde: Stortingets biografi

✔️Anniken Refseth (Ap): Utdannet ingeniør ved Høgskolen i Sør-Trøndelag i 1999. Kilden oppgir ikke ingeniørretningen. Kilde: Store norske leksikon

✔️Mahmoud Farahmand (H): Utdannet elektronikkingeniør ved Høgskolen i Telemark. Kilde: Vårt Land

I tillegg finnes det hoder som må kunne regnes for å være vant med å håndtere store deler teknisk informasjon og kunne forstå det rudimentært:

• INNSIKT: Solveig Vitanza (Ap) leder Stortingets Teknogruppe sammen med blant annet Marius Arion Nilsen, og har en mastergrad i teknologi, samfunn og vitenskap fra Universitetet i Oslo (UiO).

Så må vi selvsagt ikke glemme energiministeren.

Terje Aasland (Ap) ble innvalgt på Stortinget fra Telemark i 2005. Han har bakgrunn som energimontør og tillitsvalgt i fagbevegelsen. Fra 1982 til 1994 var han lærling og senere energimontør ved Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap.

Gjennom nøyere kartlegging finner jeg altså Terje og ytterligere syv andre med klart dokumentert teknisk yrkeserfaring:

Per-Willy Amundsen, Hans Edvard Askjer, Kathy Lie, Rune Midtun, Lars Rem, Bengt Rune Strifeldt og Frank Sve. Her finner vi blant annet erfaring som energimontør, programvareleder, telemontør, møbelsnekker, glassmontør, drifts- og prosjektingeniør og industrisnekker.

Til sammen har dermed minst 12 av 169 – 7,1 prosent – enten den strengt definerte graden eller tydelig teknisk arbeidserfaring.

Fortsatt er dette kun halvparten av andelen vi finner ute norsk arbeidsliv.

NB: Tallene er et dokumentert minimum, og ikke en fasit over hva hver enkelt representant kan. Offentlige biografier er ufullstendige, og kompetanse kan være tilegnet på andre måter enn gjennom en grad eller en stillingstittel. Jeg tar selvsagt høyde for mangler i min lesning av bildet

Her er noen tall for de siste fem stortingsperiodene vs teknisk kompetanse i samfunnet:

Ansettelse = kompetanse?

Fire ytterligere representanter er holdt i en egen gråsone. Ingrid Liland og Oda Indgaard har dokumentert erfaring fra teknologibedrifter. Jan Christian Vestre og Erling Sande har ledererfaring fra henholdsvis industri og energisektor.

Disse to er ikke tatt inn i hovedtallet fordi kildene ikke dokumenterer en teknisk fagrolle klart nok. Å arbeide i en teknologibedrift eller lede en industribedrift er ikke automatisk det samme som å ha teknisk fagkompetanse.

Den historiske serien viser ikke et jevnt fall. I perioden 1989–1993 finner kartleggingen tre representanter med fullført høyere teknisk/teknologisk grad. Antallet var fire i de to neste periodene, tre i 2001–2005 og fem i 2005–2009.

Toppunktet kom i 2009–2013, med sju representanter. Deretter falt antallet til to. I de tre siste periodene har det vært tre, tre og fire.

Stortinget har dermed én mer med slik grad i dag enn i 1989–1993, men tre færre enn ved toppunktet. I andel er dagens nivå 2,4 prosent. Toppen var 4,1 prosent.

Det avgjørende er hva som samtidig har skjedd utenfor stortingssalen.

Samfunnet har gått en annen vei

SSBs tabell 09430 viser at 99 074 personer mellom 25 og 66 år i 1989 hadde høyere utdanning i det brede fagfeltet «naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag». Det tilsvarte 4,56 prosent av hele aldersgruppen.

I 2025 var tallet 257 126, eller 8,32 prosent. Andelen ble nesten doblet.

Stortingets strengt definerte gradandel gikk i samme periode fra 1,82 til 2,37 prosent. Den illustrative avstanden mellom seriene økte dermed fra 2,74 til 5,95 prosentpoeng.

Seriene er ikke identiske. SSBs fagfelt er bredere og omfatter også naturvitenskapelige fag som denne kartleggingen har utelukket fra stortingstallet. Forskjellen kan derfor ikke leses som en presis mangelkvote. Den viser retning:

Den tekniske og realfaglige utdanningsbasen i samfunnet har vokst langt raskere enn den strengt definerte teknologibakgrunnen blant de folkevalgte.

Et smalere øyeblikksbilde peker samme vei. I SSBs tabell 12849 hadde 135 478 av 2 629 262 sysselsatte mellom 20 og 66 år i 2025 høyere utdanning innen IT, elektro, elektronikk, mekaniske fag, bygg og anlegg eller produksjon og utvinning. Det er 5,15 prosent av de sysselsatte. På Stortinget er den strenge gradandelen 2,37 prosent.

Også denne sammenligningen må leses varsomt: SSB teller sysselsatte i en bestemt aldersgruppe, mens Stortinget består av folkevalgte med en annen alders- og yrkessammensetning.

Avgrensningen ligger nærmere gradskategorien og styrker bildet av et representasjonsgap.

Kompetanse er mer enn en CV

Kartleggingen sier ikke at de øvrige 157 representantene mangler evne til å forstå teknologi. Den måler heller ikke kvaliteten på teknologipolitikken. Politikere henter kunnskap gjennom komitéarbeid, høringer, rådgivere, forvaltning, forskningsmiljøer, næringsliv og organisasjoner.

Man innhenter heller ikke erfaring og kunnskap bare på skolebenken. En master betyr som sagt ikke automatisk at du mestrer. Eller at du kan ta avgjørelser på makronivå.

I årene etter at den norske servicebedriften InfoCare ble grunnlagt i 1986, brukte konsernsjef Helge B. Risnes fossekallen som et eksempel på den standhaftige, hardtarbeidende og hardføre serviceteknologen. 20 år etter passerte de milliarden i omsetning.

Teknologene som skapte ryggraden for service og kompetanse på internasjonal datateknologi fortrøstet seg ikke bare på utdannelse alene, men på holdning.

I selskapets årsrapport for 2001 finner vi vår nasjonalfugl på forsiden, med teksten: «…living from the North Sea to the Barents Sea from sea level to the highest mountains, wherever it can find running water, completing its mission under extreme climatic conditions by Care & Service for the future.» Kilde: https://acrobat.adobe.com/link/review?uri=urn%3Aaaid%3Ascds%3AUS%3A63fd2d77-69df-3912-8ac4-7f723fa14bee&viewer%21megaVerb=group-discover

Stortinget skal heller ikke være et statistisk speilbilde av alle utdanninger og yrker i samfunnet.

Likevel har egen fag- og arbeidserfaring betydning. Den påvirker hvilke spørsmål som blir stilt, hvilke premisser som utfordres, hvilke fagmiljøer som blir hørt, og hvor raskt en teknisk konsekvens blir oppdaget.

Hastighet og handlekraft er vel så mye en fossekall-egenskap, og kan ikke læres på forelesning.

Likevel.

Når stadig flere politiske beslutninger også er systemdesign, sikkerhetsarkitektur og industriell omstilling, blir fraværet av slik erfaring et demokratisk spørsmål – ikke bare et rekrutteringsspørsmål.

Den dokumenterbare konklusjonen er derfor smalere enn slagordet, men mer alvorlig: Stortinget har ikke mistet alle teknologene. Det har heller ikke hatt en jevn nedgang siden 1989. Men den dokumenterte teknologiske fagbasen er fortsatt svært liten, lavere enn ved toppunktet for 16 år siden og langt svakere utviklet enn i samfunnet rundt.

Avslutningsvis:

CASE: 4 scenarier jeg ville undersøkt

• Leverandøren får definere problemet og løsningen. Et departement kjøper et kritisk system som senere blir svært dyrt eller vanskelig å forlate. Politikerne har vedtatt anskaffelsen, men har ikke forstått bindingene til leverandøren, dataformatene eller driftsmodellen.
• Politiske valg skjules som tekniske innstillinger. Et system prioriterer kontroll, fordeler tjenester eller vurderer mennesker. Terskler, datagrunnlag og feilmarginer får store konsekvenser, uten at noen folkevalgte uttrykkelig har tatt stilling til dem.
• Beredskapen svikter på et sted ingen stilte spørsmål ved. Flere samfunnsfunksjoner er avhengige av samme leverandør eller infrastruktur. Hver løsning ser forsvarlig ut isolert. Den felles sårbarheten oppdages først når flere tjenester faller ut samtidig.
• Staten binder store penger til forutsetninger som ikke holder. En satsing forutsetter teknologi, krafttilgang, kapasitet eller tidsplaner som ikke er tilstrekkelig etterprøvd. Når svakheten blir synlig, er investeringene og prestisjen så store at kursen blir vanskelig å endre.
• Ingen kan forklare eller rette en feil som rammer innbyggerne. Politikerne viser til forvaltningen, forvaltningen til systemet og leverandøren til kontrakten. Ansvaret er formelt plassert, men vanskelig å utøve.