Da jeg i en kronikk utfordret oss til å snakke om innholdet i Kunstsilo, og ikke bare mase om hva det koster, ble jeg kritisert for å ikke ha noen konkrete tanker om innhold selv. Så her kommer det noen forslag.
Av Amund Hestsveen
forfatter og tekstguru
Det er i idéene og drømmenes teater mennesker ofte finner inspirasjon til å velge nye veier. Mine møter med kunst, musikk, teater og litteratur har etterlatt varige spor og ofte gitt meg kraft til å leve modigere.
I årene som kommer har vi økt våre sjanser til å få verdenskunsten på besøk i vår egen by – betraktelig. Fordi vi har våget å forvandle en kornsilo til en katedral.
Jeg skal komme med noen forslag til hva vi kan fylle Kunstsilo med. Men først vil jeg gå en omvei – og snakke litt om visjonene.
Utfordringen
Fædrelandsvennen trykket i går, mandag 1. november, min kronikk; «Mitt elskede Sørland», der jeg etterlyste at vi snart må begynne å snakke om innholdet, ikke bare økonomien i Kunstsiloprosjektet på Odderøya. Da var provokatør og sørlandsforfatter Terje Dragseth raskt til stede på min facebookvegg og anklaget meg for ikke å ha lansert noen konkrete idéer for innholdet i Kunstsilo.
Terje, du mente mine 5000 tegn var helt innholdsløs tekst, og fremfor å henge med meg på bryggekanten og kaste steiner i vannet og tenke høyt, valgte du å harselere over drømmene mine – og at jeg dristet meg til å skrive James Bond inn i storyen.
Men det var et poeng her, Terje.
Jeg ser Bond klatre opp veggene på Kunstsilo, og fire seg ned gjennom sylindrene og forbi verdenskunsten. Hoppe i en passbåt, frese gjennom kanalen ved Fiskebrygga, i plan ut byfjorden og over Kvåsen, for til slutt å forsvinne inn i ei bortgjemt vik et sted i Blindleia.
Var jeg ikke riktig frisk? Er jeg så tabloid? Hvorfor valgte jeg å bruke et slikt bilde?
Jo, fordi skaperne av filmsuksessen er kjent for å plassere sin agent på ikoniske locations verden over. Steder med mythos. Drømmen er ikke uten innhold. Kunstsiloen kan tilføre byen en ny selvtillit, og den kan bli et ikon. Såfremt den også får bety noe for samfunnet rundt oss.
Den kan bli en katedral for kunsten. Et landemerke. Et argument i seg selv, for hvorfor vi skal våge.
På Piazza San Marco i Venezia, i basaren i Istanbul, på Guggenheim-museet i Bilbao og på casinoet i Monte Carlo har nevnte James Bond befunnet seg. På steder med identitet og ikonisk verdi. Det er derfor filmskapere innen spenning- og action-sjangeren velger disse lokasjonene. Det tilfører fortellingen en eksotisk valør, og på alle de nevnte stedene har verdenshistorie blitt skrevet. Hvorfor skulle vi ikke kunne skrive nye kapitler herfra?
Her i vakre, magiske, eventyrlige Kristiansand. La oss tenke nytt om oss selv. Vi er en by i vekst, en teknologiby, en universitetsby, en kulturby med fantastisk, nordisk klima. En eksotisk perle, sett fra en britisk agents perspektiv. Og paradokset: Bor du i London, sykler du sikkert angstbitersk over Tower Bridge i fukten fra londontåken på iskalde februarmorgener, og kikker antagelig ikke opp, en gang. Vi blir blinde for vår egen appell.
Vi forstår ikke alltid hva vi besitter av magi. Men Sørlandet har tiltrekningskraft. Det mange kaller mythos. Et sett med betraktninger og antydninger om at et sted eller en by har sjel. Sjarm. Stemning. Hvorfor tror vi så dårlig om oss selv?
Signalbygg
Vi er jo tiltrekkende. Vi har en fantastisk kyststripe her i sør. Her finner du skjærgårdsperler og en jordnær ro, et vakkert lys ute i havgapet, trolsk stemning innerst i mørke bukter. Nordmenn fra andre deler av landet flokker hit på ferie. Skryter av hytta og den vakre beliggenheten. Dyrker drømmen om Sørlandet, og elsker hvert minutt av sommeren når de får tilbringe den her.
Det vi kanskje har manglet, er selvtillit. Ambisjoner. Vyer. Vi har kanskje også manglet tydelige signalbygg som forteller andre at «Ah, du er i Kristiansand.» Vi har allerede Kilden, som raskt er blitt et av de mest avfotograferte byggene på Sørlandet.
Kunstsiloen vil ikke bare være et museum. Den vil ikke bare være et kraftsenter for kunst og nordisk modernisme. Den har også potensial til å bli et transmitterende signal i seg selv. Et monument. Et landemerke som ytrer seg, og forteller verden at «her befatter vi oss med substans. Med kreativitet. Samfunnskommentar. Skjønnhet. Synliggjøring av konflikt. Fortellinger om undertrykkelse. Reaksjoner på totalitære krefter.» Alt det kunsten evner å samle oss til, og formidle noe fra.
Kunstsilo kan bli denne talerstolen, det PA-anlegget, den utstillingsmonteren, den scenen, det podiet. Det lerretet der mennesker kan få sette dagsorden, hviske stille om, rope seg hes mot, knytte bånd, bygge broer, peke på fremtiden. Minne om fortiden.
Ingen er i tvil om hvor man er når man ser bilder fra Seattle, Toronto, San Fransisco, Paris, Sydney, Oslo, Tromsø. Selv Mandal har fått sitt eget tyttebær liggende i elva. Her i Kristiansand måtte vi ty til Caledonien før Kilden ble bygget. Nå får vi enda et bygg som markør.
Vår kjære, gamle fotosjef i Fædrelandsvennen, Arild Jakobsen, sa alltid før vi la ut på reportasjetur: «Sørg for at bildet ditt har et referansepunkt.» Leseren må få vite hvor du er. Hadde jeg villet sende et bilde hjem fra Sydney, hva hadde jeg da tatt bilde av? Jo, verdens mest berømte operahus. Og her kan vi virkelig begynne å snakke om overskridelser, konflikter og en debatt som raste i et tiår. Før det sto ferdig.
Arkitekten, danske Jørn Utzon, var så forhatt på den tiden at han ikke ble invitert til åpningen, en gang. Han ble ikke nevnt under talene. Det har endret seg litt.
Uten operahuset ville Sydney bare vært en av mange byer i Australia. Vi hadde ikke brydd oss. Vet du hvordan Brisbane Skyline ser ut? Nettopp ikke.
Forslag til innhold
Vel. Min kronikk var ikke ment å være en forslagskasse til klassens time. Det var et imperativ, et instinktivt «kom an, da!»
Et rop til oss som fellesskap. Et United Kristiansand. Et ønske om at vi kunne komme sammen og la konflikter få ligge, og heller se hva vi kan bidra med av tanker sammen.
Det var et ønske om at vi kunne ta heisen opp på taket og speide utover, forbi Oksøy og Grønningen, mot nye horisonter, og begynne å ta tak i hva byen vår og landsdelen vår kan få bli.Men ok, du synes jeg har for lite innhold i min oppfordring, så her er en liste over idéer jeg har fått som Kunstsilo kan være en arena for:
1. Kunst fra en verden i flammer
Helt åpenbart vil vi få verdenskunsten på besøk. Og nå har vi rom og plass for å stille den ut. Men la Kunstsilo få en egen plass som utstiller fra verdens konfliktområder, og la arrangementer og konferanser få ledsage kunsten.
Jeg vil gjerne invitere kunstnere fra Colombia på besøk, som kan fortelle om kampen for demokratiet og hvilken rolle kunsten har spilt i dette splittede landet.
La oss få se palestinsk og jødisk kunst, side om side. La kunsten formidle fortellingene fra hverdagen, bring forbrødring og dialog, forståelse og innsikt hit, så vi kan lære. Vi trenger å lære.
Jeg vil se kunstnere fortelle med sine bilder og sin figurative kunst fra konfliktområder verden over: Tjetsjenia, Ukraina, Sudan, Nagorno-Karabakh, Afghanistan, Iran, Mongolia, Myanmar. La oss få høre forfatternes røst ledsage bildene fra smerten, kampen, friheten. Kanskje kan vi bli litt klokere, alle.
Og hvem vet hvilke foredragsholdere, hvilke politikere, hvilke artister og hvilke samfunnsaktører som gjerne vil komme til Sørlandet, hvis Kunstsilo fasiliterer det? Hvis vi lar kunsten også få sette dagsorden, og forteller om urettferdighet, flukt, religionsforfølgelse, menneskerettigheter, kvinnekamp og barnearbeid.
Samtidskunst fra konflikter er meningsfylt innhold. Fordi det engasjerer, og fordi det kan bidra til forandring. La Kunstsilo få gå foran, og være modige.
2. Fotografiet og klimakrisen
Jeg vil selvsagt komme og se bilder fra verdens beste fotografer, som Ansel Adams, krigsfotografen Robert Capa, Robert Frank, Henri Carter-Bresson, Julia Cameron, Dorothea Lange. Selvsagt vil jeg se utstillinger med bilder av legenden og fotojournalisten Sebastião Salgado. Fotografiet har alltid hatt en magnetisk tiltrekningskraft på oss, og gjerne når bilder fra krig og konfliktområder blir vist.
Men det er en ny generasjon fotografer som nå forteller om en annen konflikt; den vi selv har skapt mellom oss og balansen i naturen. Klimakrisen gis daglig et begripelig ansikt gjennom kunstnere som forteller med kamera.
Vi trenger ikke alltid å hente navn fra utlandet, heller.
Vestlendingen og fotografen Wilfred Wessel Berthelsen kommer fra London med utstillingen Exodus til Grieghallen den 1. desember. Han har i mange år reist til polområdene og tatt bilder av hva vi risikerer å miste. Eksempelvis tar han helt unike kunstbilder av pingviner i Antarktis, og kaller dem Guardians of the last continent. Bildene hans er unike.
Gi oss de sterke bildene og kommentarene fra en verden i akutt behov av forandring. La Kunstsilo få bli et fyrtårn for oss alle, et sted vi kan utdannes og lære mer om hvordan vår klode har det. Vi kan ikke forvente at vi handler før vi har fått kunnskap. La kunsten vise vei.
3. Biennalen i Kristiansand
La oss tiltrekke oss kunstnere fra en hel verden ved å invitere til en storskala-kunstutstilling annethvert år, slik man har i Venezia, Berlin, Vancouver, Liverpool, Moskva etc.
Vi kan risikere å utvikle en sterk, annerledes, selvstendig og toneangivende kunstbiennale som supplerer verdensbyenes tradisjonsrike arrangementer. Vi har vår egen måte å gjøre det på i Norden. La Kunstsilo og skjærgården vår bli utstillingsarenaer, og fyll Kilden med konferanser, konserter og supplerende innhold.
4. Barnekunstfestivalen på Sørlandet
Barn er naturlige brobyggere. Vi har mange ganger snakket oss hese om barnas by og hva vi kan utrette for barna, ikke bare i vår by og i Norge, men også for barn i andre land.
I Arendal arrangeres barnekunstfestivalen. La oss samarbeide mellom byene og skape en fantastisk festival der barns kunst kan løftes frem og få bety noe. La oss sette barnas kunst i sentrum, og invitere barn fra alle verdensdeler til å delta med sine bilder i en internasjonal utstilling og festival.
Og så: En liste over ytterligere forslag – rett fra hofta – som Kunstsilo også kan romme:
- Artister og kunsten – Invitér musikere og artister som også begår billedkunst, fotografi eller skulptur, og la dem fortelle om prosessen for åpen scene.
- Årlig interaktiv utstilling og messe om kunstig intelligens (AI) – Dette kan bli en nordisk hub for nyskapende, kunstnerisk virksomhet på digital arena.
- Kunsten og sinnet – utstillinger på verdensdagen for psykisk helse. Det er fortsatt ikke stuerent å fortelle at du sliter. Her kan vi gjøre noe med det, og synliggjøre utfordringene.
- Unge Kunstneres Forum – Hent to-tre unge kunstnere og deres verker inn en lørdag i måneden, og hold en Q&A i vrimlehallen. La ungdom få møte ungdom og utveksle tanker og ideer.
- Arkitektursilo – Fyll utstillingshallene med 3D, foto, film, foredrag, konstruksjonsworkshop, undervisning, konkurranser – en helg hvert år – og velg ut ett stort prosjekt fra landsdelen der det har vært en utlyst konkurranse, og presenter caser. Vinneren blir utropt under festbankett lørdag kveld, og rikspressen vil garantert dekke det.
- Underwater Art – bygg en heis ned fra Kunstsilo til en nedsenkbar tube under vann, og la en installasjon på havbunnen pirre sansene. Det handler om overlevelse for biotopene og en bærekraftig utvikling for havet og vårt miljø langs kysten.
- LGBT og Pride. Menneskeverd. La kunsten tale sitt tydelig språk om inkludering og mangfold. La Kunstsilo få bli en arena for rettferdighet og menneskeverd.
- Juletreutstilling – Hver jul inviteres sørlandskunstnere til å skape sitt eget juletre – og her kan man la utstillingen få være en kommentar og skape debatt om hvilke utfordringer høytiden bringer, eksempelvis for alle som faller utenfor.
- Sommercamp Art KRS – Arranger gjerne en uke der barn og unge få lære om kunst, lære å skape kunst, undervisning i teknikker – alt kan munne ut i en egen salgsutstilling. Med ett kan kanskje barn få sine verker solgt.
- ART WALK // ART TALK – En egen omvisning gjennom museets kunst, foredrag om utvalgte verker – og der en toneangivende, relevant kunstner er gjest. Etterfulgt av:
- ART CLUB – Flotte selskaper og festligheter utover natten. For jo, vi må ha det litt gøy, også.
Ok, Terje. Det var noen forslag til samtaler om innholdet. Nå er det din tur, hvis du vil. Hvis du derimot bare vil fortsette å snakke om penger, er jeg feil mann. Jeg er en drømmer.
Amund
tekstguru 