– Jeg er HAPPYCAPPA – hva er din unnskyldning?

Vi har alle et ansvar for å se mennesker rundt oss, og ikke bare vår egen navle, sier Jan Ove Jakobsen (46) fra Tømmerstø. Han ble diagnostisert med MS i en alder av 25. Nå skriver han bok.

Av Amund Hestsveen

I fjor sommer ble jeg satt i kontakt med Jan Ove via felles bekjente, med spørsmål om jeg ville hjelpe til med å skrive en bok om hans liv – og hans positive og tankevekkende budskap. I tillegg til å bli en bok, har det endt i et vennskap som kommer til å vare livet ut.

Hver uke er jeg hos Jan Ove, så langt det lar seg gjøre, og er hverdagen for travel, ringes vi gjerne, flere ganger i uka.

Det er en grunn til at vi møtes så ofte, og det handler ikke om bokprosjektet. Det handler om, for min del, at uka ikke er like happy uten at vi har hatt en prat. Det er opptur hver gang vi møtes.

Angrepet som 25-åring

Da jeg hadde de første samtalene med Jan Ove, snakket vi mye om motivasjonen hans for å ville skrive. Vi snakket også mye om sykdommen, Multippel Sklerose, som han har levd med i over to tiår. Jeg har fått utlevert hele hans legejournal fra Sørlandet Sykehus HF, og jeg har også møtt overlegen ved nevrologisk avdeling som har hatt hovedansvar for oppfølging av Jan Oves sykdom.

Det er forstemmende lesning. En journal er som alle vet ikke særlig personlig, men når du leser over 20 års kamp mot en sykdom som langsomt ødelegger kroppen din, nervesystemet og evnen til å bevege seg fritt, går det inn på deg.

Det siste du tenker på når du er 25, er frykten for å bli kronisk syk. Men det var den beskjeden Jan Ove fikk i september 2001.

– Jeg gikk ut på byen den helga og feiret, forteller Jan Ove. Han hadde vært livredd for at det var kreft han hadde fått.

En ekte gledesspreder

Noen måneder etterpå begynte alvoret å sige inn, og de fysiske utslagene ble til slutt umulig å ignorere. Kampen for å akseptere sykdommen ble tøff.

– Jeg fikk god hjelp av helsesvesenet og psykologer. Og fra foreldrene mine. Men fighten var min egen, og jeg har gjennom årene blitt nødt til å bestemme meg for hvordan jeg ønsker å møte hver dag, sier han.

Alle sykepleiere og hjelpepleiere som er innom Jan Ove går derfra med et stort smil om munnen. Og gjerne med sjokolade i veska. Jan Ove elsker å gjøre dagen lysere for oss alle. Og han møter alle med fleip og leven og gjerne en godmodig fornærmelse.

Jeg har kjent ham i halvannet år, nå. Og jeg kan skrive under på én ting: Det er ikke en overfladisk overlevelsesmekanisme. Jan Ove er ekte glad. Et ekte medmenneske. En humørspreder uten sidestykke. En som ikke vet hva godt han kan gjøre for andre. Når helsepersonell ved sykehuset opplever vonde ting i nær familie, bestiller Jan Ove blomster og kake til dem.

– Det er andre som har det verre enn meg.

MS opptrer grovt sett i to kategorier: Atakkvis og kronisk progressiv. Jan Ove er i sistnevnte kategori. For fem-seks år siden ble Jan Ove lenket til rullestolen, og i dag kan han løfte en kaffekopp med sugerør, betjene fjernkontrollen til tv-en, styre den elektriske rullestolen med joystick – og ellers ikke særlig mye annet. Han har besøk av hjemmesykepleien syv ganger i døgnet, og må ha hjelp til å stå opp, gå på do, kle seg, spise og alt annet du kan tenke deg.

Når du lever et slikt liv, skulle man kanskje tro at de fleste samtalene ved kjøkkenbordet handler om sykdommen. Om plagene. Medisiner. Progresjonen. Skuffelsene. Depresjon.

I dag spurte jeg Jan Ove på telefon: «Når snakka du og jeg egentlig om MS sist?»

– Jeg tror det må ha vært i januar en gang, sier han.

Vi har i grunnen dekket temaet grundig. Jeg tenker sjelden eller aldri over rullestolen, nå. For Jan Ove har ikke fokus på seg selv. Han lurer på hvordan det går med meg, og min familie når vi treffes. Han er brennende opptatt av hvordan andre har det.

Han gjør alt han kan, fra sitt utgangspunkt, for å glede, oppmuntre, hjelpe, støtte og bistå. Ingen i hans krets jeg har snakket med det siste året sier noe annet om ham.

Vil hjelpe barn

Det er derfor han vil skrive. Han vil utgjøre en forskjell. For bokprosjektet er nemlig ikke en kronologisk tåreperse. Det inneholder ikke 300 sider med sykdomsforløp.

Jan Ove har noe på hjertet.

– Jeg ønsker blant annet å sette fokus på barn som har det tøft. Det er mange som ikke har det greit. Hele overskuddet av boksalget skal gå til slikt arbeid, sier han.

Bokens navn gir seg i grunnen selv.

– Jeg velger å si at jeg er happycappa. Hva skal jeg henge med huet for? Ikke dør jeg av sykdommen, og jeg har folk rundt meg som hjelper meg med alt. Ikke minst har jeg to barn som jeg elsker over alt på jord, og de bor hos meg annenhver uke.

Valgene tar vi hver dag. Hvordan ønsker vi å møte andre? Hva kan det tenkes at andre trenger av gode ord? Har jeg det så ille at jeg ikke kan bry meg om andre?

– Her sitter jeg, og gjør det lille jeg kan, sier Jan Ove. – Hva er din unnskyldning?

Så ber han meg om å ta med et par sjokoladeplater hjem til familien, som han har sørget for å få handlet inn. Han vet hva de liker.