To års møysommelig slit og litterært arbeid er over. Nå er Wilfreds bok i trykken. Og fortellingen blir stående for all ettertid. Det er verdt et glass champagne.
Av Amund Hestsveen
forfatter
Ingen av oss er skånet fra ubarmhjertighetene, noen er bare litt heldigere enn andre. Er vi heldige og overlever, må dette også få betydning for hvordan vi lever videre. Vi må tenke at de som ikke var så heldige, fortjener at vi lever så sterkt vi kan, for deres skyld.
Wilfred Wessel Berthelsen
En formiddag for tre år siden tikket det inn en melding til meg fra en fotokompis jeg hadde trasket gatelangs i Roma sammen med for seks år siden. Da var vi der begge sammen med Morten Krogvold. Også i november. Vi var begge dypt investert i fotografiet, og jobbet døgnet rundt de to ukene vi tilbrakte i Roma sammen.
Fra Mortens egen omtale av oss, i boken MKW Roma 2013:
Wilfred har siden vunnet høythengende internasjonale priser for sine fantastiske fotografier, både før og etter den tid, han er polarfotograf med flere arktiske turer bak seg, og har stilt ut både i London og senest nå i Grieghallen under pandemien.
Dette visste vi lite om for et tiår siden, og ante bare konturene av for to år siden, da han skrev:
«Jeg jobber med en selvbiografi.»
Jeg svarte ham kort, og nevnte at det kanskje ikke var utenkelig at jeg kunne være rett mann for et slikt oppdrag.
21 minutter senere skrev han: «Du får jobben.»
To år og to måneder etter er boka på vei ut.
Innbundet med stive permer, 272 sider med substans fra et usedvanlig menneske med et normalt liv bak seg. En slektshistorie krydret med underfundigheter. Alt du skulle ønske at dine forfedre hadde etterlatt deg.
Det var det Wilfred ønsket. At det skulle stå noe igjen etter ham. Ikke bare eiendelene hans. Fotografiene. Tekstmeldinger som «hjemme klokken 18.00».
Han ønsket å dokumentere et liv for etterslekten.
Lærdommer og visdom mellom linjene, detaljer fra et svunnet 80-tall med drømmer og håp, virkeliggjøring av de samme drømmene og et enormt sterkt budskap om vennskap og kjærlighet til familien.
Påsans metode
Wilfred ble kalt «påsan» av sin mor. Inspirert av forfatter Vidar Sandbecks bøker om Påsan, som attpåklatt, ble også Wilfred gitt dette kjælenavnet.
I dag kaller alle ham for det. Selv kona, Janicke. Det er mange som ikke en gang vet at han heter Wilfred. Eller Wessel til mellomnavn. Etter hans forfar Peter Wessel, bedre kjent som den dansk-norske sjøhelten, krigsoffiseren og adelsmannen Tordenskiold.
Påsan har lest inn historier og tanker på kveldstid ute på oljefeltet, jeg har omsatt dem til tekst. Vi har snakket i hundrevis av timer de siste par årene. Jeg har skrevet, Påsan har sendt tilbake. Korrekturlest. Grublet.
Sakte, men sikkert har teksten begynt å leve sitt eget liv. En krønike over en manns kamp mot sin egen tvil og frykt, en beretning om en sosial og familiekjær manns mange ønsker og hans drivkrefter.
Det er ingen oppskrifter i boken. Det er bare Påsans liv. Men det slår sterkt når du leser alt i sammenheng.
Boken «Takk skal du ha!» henter sin tittel fra 1980-tallet, fra den dagen da han var uheldig og vraket sin fars nye, skinnende stolthet: En Volkswagen boble.
Takk skal du ha!
(utdrag fra boken, kapittelet «Boblen til min far», side 75:)
«Bilen var helt knust. Det var ikke noe å redde, og jeg var for å si det mildt, ikke særlig høy i hatten. Dette var min fars baby, og han hadde brukt alle pengene sine på denne boblen. Han hadde ikke kasko eller noe sånn fancy, bare ren ansvarsforsikring.
Vi fikk krabbet ut av bilen og kom oss ut på veien, og der lå frontruten med to kledelige stjerner i glasset. Vi hadde truffet den likt med hodene våre, jeg og Ronny. Begge hadde mye blod på knærne, torpedoveggen på en folkevogn var jo bare stål, ikke sant. Vi fikk tak i en lommelykt for å se hvordan det hadde gått med bilen, og den tsss-lyden vi hadde hørt kom ikke fra hjulene på bilen, det var fra reservehjulet som lå under panseret foran. Og den mhm-mhm-lyden, det var vindusviskerne som gikk i friluft og flagret på ingenting, som to armer fra en stakkar i havsnød. Vi hinket oss ned til foreldrene til Ronny, og jeg var nødt til å ringe hjem til far. Det var tidenes mest ubehagelige følelse.
«Hei, pappa.»
«Hei.»
«Eg har vært uheldig. Tror eg har ødelagt bilen din.»
«Ja.»
«Ja…»
«Går det bra med deg?»
«Jo, det gjør det.»
«Men bilen, da?»
«Den tror jeg er kondemnert.»
Jeg tenkte jo at han kunne ta consulen og komme og hente meg, jeg da. Men svaret i den andre enden var ganske lakonisk:
«Ja, takk skal du ha,» sa far. Så la han på.
Vil bli litt bedre hver dag
Vi blir kjent med mange sider av Påsans liv gjennom de 272 sidene. Som ung mann reiste han til USA for å bli pilot, flere ganger holdt det på å gå galt. Han har skutt leopard i Afrika, og holdt på å miste livet i en ulykke i Nordsjøen som krevde liv.
Jeg har forsøkt å være tro mot Påsans fortellerstemme. En grovbygd sjel med klare etiske normer, arbeidsvilje og moral, kjærlighet til sine egne og omsorg for sine medarbeidere.
Det har vært viktig for meg å skrive litt sånn som han snakker, så folk kan kjenne ham igjen. En vestlending med sans for leven og faenskap.
Sta som et skjær i sjøen, ambisiøs som en rakett. Et hjerte av petroleum og gull.
Påsan mistet sin mor tidlig, senere også begge sine brødre og sin far. Selv har han lurt døden noen ganger, og av slikt blir man et klokere vesen.
– Jeg har alltid bestrebet meg på å være litt bedre i dag enn jeg var i går. Enten det gjelder faget mitt eller fotografi eller som menneske, sier han.
For meg som forfatter er dagen i dag både en gledesdag og en dag med sorg.
For nå er manuskriptet oversendt til trykk. Jeg er ferdig med dypdykket. I to år har jeg visst mer om Påsan enn mange av hans nærmeste. Vi har jaget detaljer, gått ordentlig inn i historiene, snakket om det aller meste to menn i sin beste alder kan snakke om.
Og nå er det over. Men en bok er blitt til. Jeg kommer alltid til å være takknemlig for å ha fått lov til å skrive den for deg, Påsan. Sammen med deg. Sammen med alle de som gikk foran deg, og ikke kan fortelle lenger.
Men nå er vi i mål. Og Morten Krogvold har tatt portrettet som ble omslagsbildet. Jeg har forsøkt å hjelpe Påsan med å lage bilder i hodet på leseren.
Takk skal du ha!
tekstguru 