Tomhetens nådegave

Denne siste uken har jeg lyttet til henne ofte. De siste ordene fra min mor, som måtte gi tapt mot sykdom i en alder av 50 år. Deretter ble det tomt. Og i dette tomrommet har jeg funnet noe.

Hun ville fortelle oss noe, barna sine. Vi, jeg og min søster, var i begynnelsen av 20-årene og såvidt flyttet ut av det trygge hjemmet vårt. Vi var bosatt på hver vår hybel i hovedstaden, og prøvde vingene som studenter og nye medlemmer av voksensekten. Det var ikke mye vi hadde av erfaring med strev. Tok pengene slutt, sto våre foreldre der som garantister.

Trengte vi noe, var telefonsamtalen hjem den eneste anstrengelsen vi behøvde å bekymre oss for å fremskaffe mot nok til. Min far festet grep og ordnet med bil og skyss, hentet oss og satte over penger i proporsjoner som tilsvarte den kjærlige reprimanden.

Vi måtte huske at det ikke kom gratis. At det å forsake noe, var en tapt dygd i vår generasjon. Det å innse at man må brette opp ermene og endre på rutiner, var den eneste veien til sann forandring. Latskap er ikke et personlighetstrekk. Det ligger til oss alle, dersom vi slipper det til.

Hjemme på gården fant jeg min mor i stille ettertanke. Hennes siste høst var preget av sykehusopphold og langsom erkjennelse. Vår siste tur ute i friluft var på vei hjem fra Radiumhospitalet, og vi stoppet ved Ullevål Hageby for å spise kroneis.

Da, på en parkbenk foran et glovarmt panser, mens familiebilen vår lot viftemotoren gå for å avkjøle blokka i augustsol, forsøkte hun igjen. «Amund,» sa hun.

Jeg var opptatt av å få det ubehagelige på avstand. Følelsene for min egen mor var umulige for meg å pakke helt ut over en kroneis i sensommervarme. Høyst sannsynlig ville jeg ha brutt sammen av vekten, dersom jeg hadde tatt det inn over meg i full tyngde.

«Du har bare en mor,» sa hun stille. Hun gjentok det på lindrende klinikk senere, nærmere juletider, da legen også forsøkte å innbille meg at hun skulle hjem for å «samle krefter» til neste kur.

Det var selvsagt ingen neste kur. De sendte henne hjem fordi bemanningen i høytiden var sparsom nok fra før. Og fordi hun skulle dø i februar. Sakte, men sikkert. Oppgitt og overgitt til livets moll, frarøvet livets durskala. Satt på en annen skalaøvelse; morfin i nøye utvalgte doser i en stigning som ville resultere i full stopp for den mørbankede kroppen.

Jeg visste dette, kanskje. Dypt inne i sjelens apparat, som ikke alltid opptrer som et erfaringsanlegg, mer en universell radar som advarer oss mot fare og sannhet.

Hun var opptatt av å forsøke å skåne meg for hennes egen smerte. Den smerten du kjenner på når du vet at du må forlate dine barn, som du hadde tenkt å passe på i mange tiår fremover. Barna dine, som du ikke vet hva godt du kan gjøre for, som du ville ha solgt alt du eide for, rodd over Skagerrak og tilbake for. Ditt eget liv i replika, dine gener i et annet vesen. Du hadde uten å tenke gitt ditt eget liv for dine barn.

Og nå skulle også denne muligheten fratas henne. Sjansen til å være alt for de du elsker mest. Smerten over å svikte sine egne barn med kreft. Slik må det ha føltes for henne.

Jeg trodde i noen år at det handlet om min egen sorg. At det var jeg som skulle trøstes. Og selvsagt må man trøste et ungt menneske som mister sin mor. Det finnes ikke nok lommetørklær i verden til å tørke de tårene.

Men jeg fikk leve videre. Hun mistet både sitt eget selv, og hennes forlengede hjertekamre, min søster og meg, og ikke minst sin trofaste ektemann gjennom tre tiår. Min far. Hun måtte la ham gå til hundene, for nå sto det ikke lenger i hennes makt å redde noen av oss.

«Amund..» sa hun stille, den februarkvelden for 28 år siden. Jeg hadde flyttet hjem for å være med henne de siste dagene av livet. For å holde min egen mor i hånden og finne umulige ord å ytre til et menneske som aller mest er i gru over å forlate sine barn til en ubarmhjertig tilværelse.

Til et tiår som unge voksne uten henne. Til modenhet og familieliv uten å kunne få være bestemor. Til kvelder og dager og netter når tomheten jager gjennom sinnet, og du ikke kan ringe.

Jeg kan ikke ringe deg, mor lille. Jeg kan ikke banke på en dør og be om å få være sammen i ro. Jeg kan ikke ta med meg uroen til morsfanget og hvile mens hendene hennes glir gjennom nakkehåret, og kjenne pulsen senke seg til normal takt.

Det er bare en tom stol der. Hennes. Det er en overmannende følelse.

Som forfatter er det lite man kan gjøre med følelsene sine dersom man overveldes av tomhet. Du kan gjerne fortelle meg at du har skrivesperre, men jeg tror deg ikke helt. Jeg tror det heller handler om følelser du ikke har besøkt. Eller ikke våger å besøke.

Frykten for at det bare skal stå en tom stol på en scene uten tilhørere. Redselen for å oppdage at en dag har vi bare oss selv å snakke med.

Men denne uken har jeg snakket mye. Med meg selv. Tvunget meg inn i den avstengte salen uten publikum. Våget å nærme meg stolen, som forlengst er blitt kald. Jeg vet hva hun ville tenkt, selv. Hun ville ha likt å lytte. Høre på alt mitt vås, alle mine lange utlegninger om uviktige bagateller. La meg få blære i vei om alt jeg tror jeg er.

Alt det man kan gjøre dersom man fortsatt er der.

De siste dagene har jeg latt tankene få en vikar; hjertet. Hjertet har fått lov til å ikle seg kostymet til hovedrollen, og har i tillegg levert strålende prestasjoner. Terningkastene har aldri vært lavere enn full score, og publikum – vel. Publikum står oppreist ennå med røde merker i håndflatene.

Det er ikke så ille å kjenne på tomhet. Det er ikke farlig å tillate seg å føle at man er ganske liten i verden. At det er mange tog som går uten deg. Det er helt i orden. Det er ikke meningen at vi skal skånes for alt som er vondt eller tøft. Vi bør heller møte opp og akseptere begge sider av den mynten.

Min far sa noe om å forsake. Han mente egentlig at noen ganger må fokusert innsats få fortrenge fornøyelsene. Det var det han mente. At en ekte mann ikke knyr over å måtte stå i skyggene med sitt. For noen ganger er det sånn. Du må ta tak.

Jeg har lært meg å elske det. Å ta tak. Løfte. Bære andres smerte, uten å skulle publisere hvert eneste klynk selv. Riste av seg illusjonen om at man har det så ille. Vi har det ikke ille. Vi er mennesker, og da har vi det både kaldt og varmt, dårlig og godt. Men det er også helt greit.

For det er gjerne i møtet med din egen tomme scene, når du ikke hører noen rope vennlig på deg eller gi deg et muntert tilrop, at du får møte ditt innerste sukk. Ditt innerste hav. Sitt der lenge nok, så vil solen også stå opp over ditt mare silencium. Og du vil forstå at du eier håpet. Det er et nyttig tomrom å vente i.

For å skape noe, må du håpe først. Så kommer sikkerheten. Og deretter handlingen.

Ikke tenk at du ikke har noe å komme med. Vi har alle rett til å ta plass på vår scene. Vi har alle rett til å være stille i vår egen sal. Og så vil du høre det. Navnet ditt. Bydende, vennlig.

Amund.