Snart går norske nyhetsmedier bananas for to nordmenn som har besteget K2. Vi vil høre mindre om sherpaene som risikerer livet for at ambisiøse vestlige kjendiser kan oppfylle sine hasardiøse drømmer.
Hva er de laget av? Frank Løke. Og ståltøffe Kristin Harila fra Finnmark? Nå har hun søren meg tatt 8 av verdens 14 høyeste fjell på strak arm. Løpt opp, nesten. Rekord på rekord. Kristin skal videre til neste 8000-meterstopp. Frank skal rett i studio. Action-Frank. Tøffingen som ingenting er umulig for.
Dette lukter Lindmo.
Jeg smaker Lindmo all the way to the summit.
“Assa, assa, assa… atte, atte hvordan er det MULIG å bare, bare, bare… Også for en HÅNDBALLSPILLER? Nei, Frank, assa, atte, atte. Nei, dette MÅ du forklare oss.»
Jeg ser for meg en gapende Anne Lindmo, som var hun falt ned fra månen, med hånden ut som gest til Action-Frank og publikum.
«Hva GIR dere meg?»
Joda, det er selvsagt en bragd, en seier over egen frykt der man utfordrer sine fysiske grenser, uansett hvor mange bærere, sherpaer og sponsorer man har. Jeg ønsker ikke å underspille det faktum at det krever sin mann og kvinne å komme seg opp.
Både psykisk og fysisk beskrives det å bestige K2 som en av verdens tøffeste klatreruter, med bokstavelig talt overhengende fare for hvert skritt du tar. Alt kan gå galt i brøkdelen av et sekund.
Det gjorde det også, i 2008, da den norske klatreren Rolf Bae ble tatt av et isras under nedstigningen. Kona Cecilie Skog, kameraten Lars Nessa og resten av klatreteamet måtte utsette sorgen, og konsentrere seg om å komme seg helskinnet ned i nattemørket.
Det sørkoreanske teamet som hadde tatt ansvaret for å feste tauene på vei opp, gjorde tabbe etter tabbe, og forsinket de andre kraftig. Sykepleieren Lars Nessa ble første nordmann på K2, eventyrer Cecilie Skog var 30 minutter etter ham. Men på toppen handlet det meste om å komme seg raskt ned igjen, for de var altfor sene. Rolf Bae ventet på kona noen titalls høydemeter lenger nede, og sammen skulle de ta seg trygt til Base Camp.
Når du befinner deg over 8000 meter, er kroppen din i realiteten døende. Lufta inneholder bare en tredjedel av oksygenet du finner ved havnivå, og en rekke kroppsfunksjoner vil gradvis begynne en shutdown.
Du er avhengig av oksygen, og det er derfor klatrere bruker det i slike høyder. Uten tilstrekkelig oksygen vil en rekke symptomer på høydesyke melde seg, inkludert en svekkelse av dømmekraften. Hallusinasjoner, likegladhet og delirium kan oppstå.
Det er derfor det er avgjørende å komme seg raskt opp på fjelltopper over 8000. Og raskt tilbake til soner med mer oksygen i lufta. Det er derfor ekspedisjoner på nivå med de Kristin Harila og Frank Løke deltar i, også har et enormt budsjett.
Kan man få stukket en trygg rute til toppen, festet tau hele veien og få brøytet snøen ned til trygg is man kan spenne stegjernet godt nedi og inn i isen for hvert skritt, gjør man jo selvsagt det. Alle klatrere har jo alltid gjort dette, sikret sin egen rute.
Men her er det altså noen som gjør omtrent alt for deg.
Mannskapet er jo tilgjengelig. Sherpaene, nepalesere med naturlig høyt hemoglobinnivå, det proteinet som frakter oksygen rundt i blodet, har en genetisk fordel. I tillegg er de ekstremt dyktige klatrere, kanskje verdens beste.
Mange av sherpaene som har brøytet vei og festet tau, drillet inn bolter i is og fjell og deponert flasker med oksygen langs ruta til toppen, har også vært et titalls ganger på Mount Everest, Lhotse, Broad Peak, Annapurna, K2 og de andre 8000-meterstoppene.
Pasdawa Sherpa var først på K2 i år, torsdag 21. juli. Han er født i 1991, fra Nepal og har flere rekorder. Han har besteget Everest fem ganger siden 2016, Lhotse, Manaslu, i tillegg til å ha vært på K2 i 2018 og 2021.
Han er en av flere sherpaer som i dagesvis har strevet i dårlig vær, hard vind, mengdevis av snø og i kamp mot steinras og isfall for å sette ruta til toppen med trygge tau.
Bak ham har de ventet, både Action-Frank og de andre håpefulle klatrerne, som har betalt millioner for å oppleve eventyret i Karakorum-fjellene. Sponsorene er så mange at de fyller hele jakka, både foran og bak.
Kristin Harila selv har ydmykt uttalt en lang rekke ganger at hun aldri, aldri hadde kunne klare noen av de bragdene hun hittil er notert for, hadde det ikke vært for Pasdawa og de andre sherpa-kameratene hennes.
For når du brøyter en sti på K2, er det ikke som å tråkke vei til utedoen på hytta. Du må kaste kroppen din fremover i stupbratt terreng, gjøre en volt og reise deg igjen. Slik presser du snøen vekk, desimeter for desimeter.
Når du setter en bolt i isen og fester et tau under store isblokker som den velkjente seracen på K2, enorm som en liten bydel, gjør du det med visshet om at det når som helst kan komme en bit av isen på størrelse med en liten bil ramlende ned fra fjellet.
I dagevis har de jobbet, sherpaene fra de ulike ekspedisjonsselskapene, for å lage en så trygg og rask rute opp under denne isblokken, opp den famøse bottleneck-sjakten i fjellveggen, opp forbi seracen og mot toppen av verdens nest høyeste fjell.
Selvsagt er det en jobb de får enorm respekt for. Fra klatremiljøet.
Selvsagt er det logisk at man gjør det slik som dette, i stedet for å gå på lykke og fromme opp i et isøde uten særlig erfaring. Det er logisk, og jeg forstår at land som Nepal og Pakistan må få lov til å utnytte naturessursene sine og skape opplevelser i fjellene.
Vi gjør jo tilsvarende i Norge, vi byr på det vi har. Sognefjorden, Hardanger, Prekestolen og Lofoten.
Men det er i ferd med å bli en industri som raskt kan skape farlige situasjoner dersom det blir for mange i kø oppe i dødssonen over 8000 meter.
I år sies det at Pakistan har utstedt 1400 tillatelser til klatrere i de fem høyeste fjellene over 8000. Det nærmer seg Everest-tilstander, og i tillegg er disse fjellene langt farligere enn Everest, og krever langt mer teknisk ferdighet av hver enkelt.
Det er i lys av dette jeg håper vi i morgen, fredag, kanskje kan få perspektivet belyst sammen med jubel-scenene over at Frank og Kristin er nordmenn nummer tre og fire på toppen av K2.
De har utført en vanvittig bragd, for seg selv. Men sherpaene som gjør dette eventyret mulig, er på mange måter de egentlige klatrerne.
Vi skylder å gi dem den samme hederen.
Slik Edmund Hillary og Tenzing Norgay i sin tid delte æren for bestigningen av Everest i 1953. Begge sto på bildene. Begge ble omtalt som de første.
Frank selv skriver på sin Instagram-konto at dette er et team-arbeid. Han kommer garantert til å understreke det selv, slik også Kristin gjør det. Det er disse to påpasselige med.
Jeg vet bare ikke om de norske journalistene som skriver om dette i morgen er like kunnskapsrike og ydmyke som Frank og Kristin er selv, men jeg håper det.
Jeg leser meldinger om at oppstigningen fra Camp 4 har begynt.
Nå må vi holde pusten, og håpe at alle kommer seg trygt opp og ned. Det er i hvertfall mange som har gjort alt de kan for at det kan skje.
Og så gleder jeg meg til Lindmo.
tekstguru 