Flere norske byer legger ambisiøse handlingsplaner for boligvekst i sentrum, utsmykking av byrommet og bedre infrastruktur. Viljen til endring er sterk, men er vi nordmenn kontinentale nok i hodet?
Amund Hestsveen,
forfatter & observatør
Vi har brukt millioner på signalprosjekter for å forskjønne byene våre – estetisk og boligmessig.
Men: Motreaksjonene til det digitale livet har ennå ikke ankommet sentrum, og gitt oss et analogt, livskraftig småbyliv. Slik vi drømmer om.
Er det fordi vi egentlig ikke er byfolk?
Jeg har tilbrakt en påske i en annen by enn den jeg bor i, og registrerer at butikkskiltene henger og slenger, fasadene er ikke pusset opp siden forrige EU-avstemning, kaféene stenger tidlig. Jeg har bodd i Tønsberg, men det kunne like gjerne vært Harstad eller Flekkefjord.
Her er noen betraktninger jeg har gjort meg:
Vi nordmenn lever svært segmentorienterte liv. Ut på byen. Kaffe med kompis. Shopping med damene. Spise med svigers. Båttur med ungene.
Lar vi humla suse, er det først etter nøye planlegging, og da skjer det helst på hytta. Ferien er unntaket. Når ferien eller flatfylla tar oss, flyter det ut. Men ellers er vi ganske flinke til å holde oss til kompasskursen.
«Vi må bruke byen mer,» er mantraet. Men er vi urbane nok av oss som folk?
Våre «turer til byen» i det daglige er ofte preget av nitid planlegging. Vi har en klar destinasjon, et mål med turen. Vi går for den planlagte aktiviteten, og det resulterer sjelden i offpiste.
Selv en bryggesleng har vi klare tidsrammer for. Steika står i ovnen, må vite.
Som regel går vi til byen og oppfyller én av to sjangre med ærend. Handel eller kos. Her planlegger vi også godt. Vi oppsøker spesialforretningen når vi har lest om tilbudet i avisa, nye jeans av et helt spesielt merke eller når vi skal en tur til vår faste frisør, vår foretrukne hudpleier.
Det yrende butikklivet i et myldrende sentrum sa vi nemlig nei til da vi etablerte store kjøpesentre utenfor bykjernene. Det er på kjøpesenteret vi er blitt vant til å gå og slenge, ikke i sentrum.
Nå sitter vi fast i et stort, forfallent gap mellom villet bærekraft og realistisk kvadratmeterpris. Resultatet er at mange norske bysentre ser ut som filmsett fra 60-tallet.
De fleste norske småbyer har et magert utvalg av gågater som ligner på det rikholdige butikklivet vi finner på kontinentet. Vi holder oss ikke med velpleide smug som inneholder små parfymerier, vinbarer, bokkaféer, skoforretinger, bakerier, gårdsutsalg, pasta & olje-kneiper, motebutikker, slips og sløyfer, lekre undertøysnisjer med gammeldagse plingbjeller i døra – kort sagt – vi er ikke så glade i oppdagelsesferd.
En vanlig lørdag i Tønsberg:
En vanlig lørdag på Sicilia:
Ingen har råd til å drive småskalabutikker, uansett. Husleiene er skyhøye. Bygårder utenfor «stripa» er sjelden pusset opp, for kundegrunnlaget finnes ikke.
Men på innsiden endrer vi oss:
- Vi ønsker å kle oss moteriktig, men bærekraftig . (Færre plagg, høyere kvalitet.)
- Økologisk mat, ja takk. (Men hvor er butikkene og gårdsutsalgene?)
- Zero Waste, ja takk. (Elkjøp-emballasjen tyder fortsatt på det motsatte)
- Langsommere liv, livsnytelse. (Men alle utesteder har 100 desibel)
- Vi vil bo tettere. (Men lar utbyggere bestemme prisen, vi har ikke råd.)
- Vi vil reise mer kollektivt. (Men buss og tog går sjelden, og er dyrt.)
- Vi vil ha opplevelser og kunst, kultur og integrering i bybildet. (Men…)
Hva ser vi i stedet? Bygårder som utvikles av eiendomshaier. Utelukkende store kjeder har råd til å leie plass her. Det er glass og betong, godkjent av kommunekassa, som skyver trehus og smug ut av byen.
Kjøpesenteret kommer til sentrum, egentlig. Det er den eneste forskjellen.
Torg og gater pusses opp, men ingen fyller torgene.
Det er kanskje fordi vi sjelden går ut på impuls. På opplevelsessiden har vi gjerne planlagt alt mange dager i forveien. Enten det er bobler med jentene, en øl med gutta før kampen. Ned på restaurant x for å spise. Deltagerne til disse aktivitetene er påmeldt på forhånd, vi vet hvem som kommer.
Den formålsorienterte byturen står i sentrum av våre liv. Vi har ikke tid til annet.
Kort fortalt: Vår urnorske innstilling hindrer oss ofte i å oppleve noe spontant. Byene våre er lagdelt, mellom butikkene, servicetilbudene og spisesteder / vannhull.
Vi lever frakoblet fra kontinentet rent geografisk, og kanskje gjelder det også mentalt.
Det tyske uttrykket Stadtbummeln, bare en rusletur i byen, eller det italienske vennetreffet, der en håndfull venner kan møtes for å drikke kaffe i tre-fire timer en kveld, er mer preget av Laissez-faire enn hos oss nordmenn.
Vi er etterkommere av vikingskipmuseenes forvaltere, grandiosagenerasjonen og «pakketur til syden-turistene». Vi har reist en del siden vikingtiden, spist godt andre steder i verden og følt oss litt mer frem på egen hånd etter at Vingreiserkatalogen gikk i søpla.
Så: Jeg tror vi ønsker oss noe annet enn det malingsflasset vi vasser i nå, utenfor fasader med planker foran vinduene.
Jeg vet ikke om det er klimaet som bremser oss, eller om det er mentaliteten. Vi liker oss jo aller best hjemme, og åpner vi hagen eller stua, liker vi å vite akkurat hvem som kommer.
«Jeg går ned og treffer X, Y, og Z klokka 13.00, kan du hente meg igjen rundt 16.00?»
Vi lever stringent, har klare mål fra A til B med vår sårt tiltrengte fritid, og ser veldig sjelden en hel lørdag eller søndag som «clean slate». Vi har full kontroll på helga.
Unntaksvis ser jeg folk trekke bordene på en restaurant sammen, sjelden ser jeg to eller tre selskaper bli til ett.
Det hederlige unntaket ser vi selvsagt på fylla. For når vi går ut for å drikke, ja, da drikker vi. Med begge hendene. Det er ingen nordmenn som går ut for å drikke kaffe og skravle en helaften. Det er så godt som alltid alkohol som må til for at vi løsner på snippen.
Det mangler ikke på endringsvilje, annerledestenkning og livslyst utover det materielle i vår egen befolkning. Men vi har ikke råd til å bo i byen, alle. Det er kun de eldre, såkalte «Baby boomers» som flytter sentrumsnært – småbarnsfamiliene kjøper fortsatt rekkehus litt utenfor byen.
Det er nemlig autentiske liv folk ønsker å leve, men da må noen begynne å planlegge bykjernene våre etter mer enn kvadratmeterpris og trange vilkår for nyetablering.
Vi vil mye, men i iveren etter å pusse opp plasser og torg, har vi kanskje glemt å tilrettelegge for livet og mangfoldet. Slik går det gjerne, når markedet skal bestemme. Jeg ville heller ønsket meg bondens marked på Tønsberg torv en lørdag. Kunne gå meg vill i noen gøyale streder og smug på jakt etter en ny skjorte, oppdaget enda en vinbar uten øredøvende EDM en fredag kveld.
Vi har subsidiert landsdeler og folkegrupper i årevis for å sikre bosetning. Er det på tide å opprette et småbyutvalg, kanskje?
TA GJERNE DEBATTEN: Tilbake til innlegget på LinkedIn
tekstguru 